Nymotens syndrom

Har bare en ting å si til dere som alltid har syntes jeg er litt rar. Jeg ser utifra spørreundersøkelsen min at 11 mener jeg er mest Nancy. Jeg antar det betyr at det er enkleste måten å beskrive meg fordi jeg er litt, hmm hva skal vi kalle det, spesiell?

Veel jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det skyldes et syndrom. Jeg har desverre eller kanskje heldigvis oppdaget at jeg ikke er den eneste som bærer preg av dette syndromet. Og nei jeg tenker ikke på Bush eller Bin Laden, men folk som er litt nærmere.

Eplet faller ikke langt fra stammen sies det. Og det er vel kanskje sant? Likevel har jeg ikke tatt helt etter. Har enda ikke begynt å sitte inne i den lysende stuen i vinduet i det minste jeg har av undertøy å se på folk mens de drar på jobb før solen har stått opp. Men om man leter kan man nok finne andre merkelige ting jeg har til felles med familien min, kanskje spesielt pappa?

Roger er vel også et godt eksempel på at dette syndromet har hoppet litt rundt i familien. Hvorfor ellers skulle noen binde fast sin høyst elskede søster og nekte å løsne tauene ved mindre hun fikk besøk av noen venninner? Oki kanskje for å få noen jenter på besøk jeg skjønner den, men er det er sjekketriks er det såpåss kreativt at det må bære preg av dette syndromet.

Og vennene mine da. Hvordan skulle vel de holdt ut med meg om dem ikke hadde deler av dette syndromet dem også? Men tror ikke det er noen tvil i at dem bærer preg av det. Ina foreksempel som jeg spilte hei knekt med på broen på toppen av galleriet. Eller Ingvil som jeg dro på overnattingsbesøk med til en ingen av oss egentlig kjente. Eller Aina som sammen med meg gikk fordi noen vinduer 7 ganger på rad for å se om det var Lars Joakim fra Big Brother som satt bak. Glassvinduer altså, om dere syns det har en liten betydning:-p Eller Lotte som jeg gikk sammen med i byn med noen rare plakater på ryggen. Søren husker ikke hva det sto. Husker du Lotte? Eller Elise i klassen min som kjøpte en hamster og tok det med på kino, men måtte levere det tilbake like etter fordi moren oppdaget det. Jeg kunne fortsatt i timesvis og nevnt rare eksempler om alle vennene mine, men vel det gidder jeg ikke.

Så det jeg lurer på er har vi funnet sammen fordi vi alle er bærere av dette syndromet, eller er det noe vi har smittet hverandre med underveis? Sånn jeg ser det, er det noe vi alle har. Men det er vel gjerne også det som gjør livet spennende? Så kanskje er ikke spørsmålet om vennene mine hadde orket å være med meg om dem ikke hadde hatt det selv, men om jeg hadde orket å være med dem? Kanskje vi rett og slett må være litt rare for å ha noe å se frem til og tilbake på?

Likevel skjønner jeg dere som mener det kan bli litt for mye. Det er ikke alt man forstår og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor en av guttene i klassen min satt i skolegangen her om dagen i bare bokseren og spilte piano. Men vi er gjerne ikke skapt til å forstå alt, og når man går i klasse med 28 andre folk med høyt utviklede syndromer er det ikke rart det kan bli litt mye for noen.

Men folkens, hva hadde livet vært om vi alle hadde vært helt normale hele tiden? Jeg tror ingen er helt normal. Og derfor, nettopp derfor har jeg tatt på meg den oppgaven. Siden alle andre er så annerledes har jeg valgt å være den eneste normale i hele verden. Så gjør jeg noe rart, så ikke døm meg. Jeg er jo tross alt normal...