TIL ALLE DERE JULEENTUSIASTER, som heller vil være hjemme enn å gå i julebesøk..

Julen er koslig. Det vet vi jo alle. Men at det kan bli litt mye med god mat 24 timer i døgnet, pynte seg i ulike klær hver dag og si gang på gang: "Ja, jeg har det bra.Blablablablabla. Jada, det er så kjekt med jul atte" vet vi vel alle. Men heldig som jeg er, har jeg fått julens beste julehefte. Her sto blandt annet noen tips til hvordan slippe unna alt dette. Faktisk hele 24 tips, så dette bør holde til en del anledninger:-p


1 JEG VILLE GJERNE HA KOMMET, men det hadde vært usolidarisk mot min gode nabo, som er i sorg, da det viser seg at pappegøyen hans er blitt lesbisk.

2 JEG VAR PÅ VEI UT DØREN, men kom uheldigvis i skade for å træ beltehempen på buksen min inn på dørvrideren, så der står jeg nå.

3 JEG HADDE PLANLAGT Å KOMME, menjeg er altfor trøtt, fordi jeg i hele natt lå og grublet på hvorfor pannekakene aldri er like på begge sider.

4 JEG SKULLE SÅ GJERNE HA VÆRT DER, men selskapet kolliderer med et annet arrangement, gyngehesten til naboens sønn har navnedag.

5 JEG VAR PÅ VEI TIL SELSKAPET, men havnet i Drøbak, fordi jeg uheldigvis hadde satt vinterdekkene på bak/fram.
6 JEG ORKER IKKE Å KOMME grunnet depresjon og uro etter at jeg fikk meg servert en svinekotelett som i minste detalj lignet et kart over Australia.

7 DET VAR MITT INDERLIGE ØNSKE Å delta ved festen, men jeg har desverre ingenting å ha på meg, da de nye dørene på klesskapet mitt bare kan åpnes innover.

8 JEG KAN IKKE KOMME. Jeg har ikke vært meg selv siden min fetter drysset sukkeret på grøten før kanelen.

9 DET ER IKKE MULIG FOR MEG å komme. Jeg har fått så vondt i lommene.

10 JEG KAN SELVSAGT IKKE KOMME NÅ, da min tantes esel har fått brokk.

11 JEG KAN IKKE KOMME, det er helt forferdelig. Jeg skulle spise peanøtter, men forvekslet posen med en pose upoppede popcorn, og så drakk jeg en kopp glohet kaffe, og POPP! tror du ikke jeg satt fast midt i døren da! Snakk om uflaks!

12 DET ER DESVERRE UMULIG FOR MEG å komme akkurat den dagen, av hensyn til hunden min, somer adventist.

13 JEG ER BEKLAGELIGVIS NØDT TIL å holde meg hjemme, da jeg er blitt allergisk mot snø.

14 JEG ER NØDT TIL Å HOLDE MEG HJEMME for å trøste min svigerinne, bilder fra fødselen viser nemlig at sønnen hennes er nudist. Hun tar det fryktelig tungt stakkar.

15 DET VAR IKKE JEG SOM SA JA til å komme, det var svogeren min, som er buktaler. Det var han som ga den skriflige bekreftelsen også. Dumme buktalerkurs!

16 JEG KAN RETT OG SLETT IKKE KOMME, jeg, for jeg har fått et slags ekkoekkoekko i nesenesenesen. Det er helt forferdeligeligelig!

17 JEG GÅR ALDRI NOE STED en primtallsdato. Dermed basta!

18 NEI, DEN DATOEN ER HELT UMULIG for meg. Da markerer vi jo 275-årssjubileet for slaget ved Slemmestad, da ... eh.. slemmingene vant.

19 JEG ORKER IKKE Å GÅ PÅ FEST NÅ. Jeg har grublet meg syk over hvorfor det på død og livmå være makaroni i fiskegratengen.

20 DEN DAGEN MÅ JEG BESØKE min sinnsyke tremenning, han har vært innlagt helt siden han satte seg fore å finne svar på spørsmålet: Vem kan segla for-utan vind?

21 DU TROR VEL IKKE JEG KOMMER når det er billig salg på loff på Moss?

22 NEI, DEN DAGEN ER KINKIG for meg, du, for da er det vår tradisjon å lufte skatollet.

23 JEG KAN IKKE STILLE OPP, desverre, for skyggen min har kilt seg.

24 JEG KAN IKKE KOMME I JULESELSKAP hos dere, fordi pipen har fått en annen låt.

Lykke til, og god jul videre fra meg og nissen!!

(Som faktisk er edru, men for opptatt av pakkene til å være fotogen:-p)

Jeg fant en fint dikt på dikt.no

Hva er en globus
uten sør og nord
For alt i mellom
gjør det vakkert her
på vår jord

En magnetstav blir det ikke
med bare pluss.
Det har vi lært,
fra vi var små
det gjør ingen stuss.

Ser du bølger ser du egentlig
en topp, en bunn,
Naturen er jo sånn,
ingen synes det er bånn

Alle har vi følelser
fra glad til trist
En bok har mange sider,
en er først og en er sist

Så hva gjør deg unormal og rar
Selv om du kalles bipolar?

At registeret er utvidet,
gjør det deg gal?

De er verre stilt
som lever livet som en rett linjal.

Nancy har dårlig humor. Haha:-p

Telefonsvarer på et psykiatrisk sykehus-
Hallo og velkommen til Mentalhelse Hotline...
Hvis du har tvangsnevroser, trykk 1 om igjen og om igjen
Hvis du har multippel personlighet trykk 4, 5 og 6
Hvis du er paranoid, vet vi hvem du er og hva du vil.Ikke legg på, slik at vi kan spore samtalen.
Hvis du er psykotisk, trykk 7 og din samtale vil bli overført til moderskipet.
Hvis du er schizofren, lytt nøye, og en liten stemme i hodet ditt vil fortelle deg hvilket tall du skal trykke.
Hvis du er manisk-depressiv, spiller det ingen rolle hvilket tall du trykker. Ingen kommer til å svare likevel.
Hvis du er dyslektisk, trykk 96745289925380177226634291
Hvis du har hukommelsestap, trykk 8 og oppgi ditt navn, adresse, telefonnummer, fødselsdato, personnummer, og din mors pikenavn.
Hvis du har post-traumatiske stressforstyrrelser, trykk 000 s-a-k-t-e & f-o-r-s-i-k-t-i-g...
Hvis du har bipolar forstyrrelse, legg igjen en beskjed før tonen eller etter tonen

Ros

Vi hadde et foredrag npå jobben om hvor viktig det er med ros. Dette er sikkert noe alle vet, men det var utrolig greit å få en påmindelse på det. Det sies at man bør ha som tommelfingregel at for hver irretesettelse bør man rose vedkommende 5 ganger. Dette høres gjerne ikke så mye ut, men er dette er barn som man blir nødt å snakke en 5-10 ganger til i løp av en dag så skal man altså rose det 25-50 ganger samme dag. Der begynner det straks å bli litt mer innviklet.. Men det sier litt om hvor viktig det er med ros og komplimanger. Man trenger å høre at man er flink til noe!

Det merker jeg veldig på meg selv også. For eks.på spanskkurset går vi ofte igjenom oppgaver vi har gjort og vi får svare selv. Det gir en god følelse når vi har gjort noe rett:-) Mens hvis vi på mattekurset går gjennom noe vi har gjort er det bestandig læreren som snakker og vi blir sjelden spurt om svaret. Dette har ført til (hvertfall for min del) at jeg har gjort mye mer spansklekser enn mattelekser. Det syns jeg er et bra eksempel for sånn tror jeg det er for de fleste. Vi gjør mere hvis vi føler noen ser det og gjerne sier noe positivt om det.

Så her kommer en liten oppfordring til oss alle som vi gjerne kan tenke på innimellom:

Smil til en venn
Smil til deg selv
Smil også til den
Du ikke kjenner

Gi folk en klem
Og si noe fint
Uansett hvem
Fortjener de slikt

Hjerter som varmes
Kropp som blir lett
Smil som vil frem
Sinn som blir mett

Slik kan det føles når noen er grei
Og har tid til å sende et smil på sin vei
En klem, et klapp og noen rosende ord
Kan kanskje bety mer enn vi tror!

Lovelovelove

Jeg sitter her å funderer over livets store mysterium og kommer ikke til bunds i dette. Jeg hadde tenkt å sette opp en meningsmåling over hva som skiller det å være forelsket og betatt av noen. Dessverre klarte ikke lage noen svaralternativer så nå håper jeg noen kan hjelpe meg med å svare på dette.

Jeg er jo en som lett kan bli betatt av noen, men ikke alltid like lett (heldigvis?) blir forelsket. Men nå har jeg begynt å lure. Hvor går grensen? Og hvordan vet man om man har følelser for noen? Handler det bare om fysisk tiltrekkning eller har tanker om at man faktisk kan utgjøre et bra par noe å si også?

Og hva gjør man egentlig hvis man blir betatt av noen? Ting er så mye enklere på film, men i virkeligheten er det ikke helt sånn. Man går ikke bare bort og ber folk ut på den samme filmaktige måten. Men å bare vente og håpe kan da ikke være den helt rette måten det heller?

Håper noen ser sitt snitt i å hjelpe meg med noen fornuftige svar:-)

FARSDAGSPRESANGEN

For 97 dager siden hadde pappaen min bursdag. Da fylte han 55 år. Men han holder seg godt. Da han hadde bursdag ville jeg gi han noe minneverdig og det ble det virkelig. Han fikk et hoppetau (ja, dette var før jeg hadde så mye penger, men det var i det minste kjøpt i sportsbutikk:p). I utgangspunktet var det mamma sin ide, men siden hun hadde så mye til han fikk jeg overtalt henne til å la meg få kjøpe det. Ideelt sett ville pappa holde seg i frisk og fin form og se sprek og ung ut. Folk ville kommentere hvor godt han så ut og han ville smile pent men gi all æren til sin kjære yndlings- (og eneste) datter.

Men slik gikk det ikke helt. Han hadde ikke tatt mange hopp da han hørte noen som kastet en stein. Det vil si, det var det han trodde han hørte. Men i virkeligheten var det foten hans som lagde denne lyden og ikke lenge etter var han på legevakten. Der fikk han foten i bandasje og umidelbart kjøreforbud. Etter det fulgte opperasjon, krykker og en kjempe monster sko som han skulle bruke når han gikk. Men de som kjenner pappa`n min vet godt at han lett kan finne på å ta seg en kjøretur, eller gå over torget med krykkene i bilen. Så nå 97 dager etter på er han ferdig med krykkene og skoen (han bruker det hvertfall ikke). Men det betyr ikke at han er bra. Han halter mer og mer for hver dag og har store problemer med beinet.

Flott Nancy. Bra jobbet. Så fint at du gikk slik inn for æren av denne presangen. Så i morgen skal jeg gjøre opp for meg. Siden pappa var vekkreist forrige søndag skal vi feire farsdagen i morgen. Da har jeg kjøpt arm og legg "treningsvekt" til pappa. (Det høres mye finere og dyrere ut enn hva det egentlig er. ) Itilleg skal han få en fiskekrok slik at han kanskje skjønner at han bør slå seg til ro med litt roligere sporter. (Likevel litt skummelt å tenke på hva denne fiskekroken kan føre til:-s)

Men han bør virkelig sette pris på gaven Hvertfall fiskesluken. Var en ung, kjekk gutt som satt i kassen og jeg la ut om grunnlaget til treningsaken uten at han trakk på smilebåndet. Men han vgar da hyggelig og hjalp meg så da jeg gikk derfra sendte jeg han et stort smilt og følte meg ganske bra. Siden det er helg hadde jeg endelig hatt tid til å kle meg så gikk med de røde fine skoene mine og skinnjakken min og var ganske stilig på håret. Så jeg følte meg ganske kul da jeg gikk derfra.

MEN.... Så kom jeg på fiskeslukideen. Fiskeslukene hadde lagt ved disken og jeg følte meg ikke mye høy i hatten da jeg gikk inn igjen en gang til for å kjøpe det billigste jeg fant. Spesielt ikke siden kunden bak meg skulle kjøpe en sykkel, mens jeg skulle kjøpe en fiskesluk til 15 kr... Han gutten må da virkelig ha trodd jeg falt pladask for han som gikk inn igjen bare for å kjøpe den.. Dermed ble jeg så flau at jeg ikke klarte å snakke ordentlig og fomlet masse for å finne pengene mine. Jess enda bedre Nancy.. U go girl.. Dette var hvertfall det jeg sa til meg selv da jeg stortret ut av butikken og plutselig ikke følte meg så innmari kul lenger..

Vel, men det er sikkert verdt det. I morgen skal jeg gjøre opp for meg, så kanskje pappa blir i stand til å gå ordentlig en gang. Hvem vet.. Kanskje får jeg heder og ære tilslutt likevel...

"Det var så grønt på andre sia"

Nå er det helg. Det er deilig. Hele 2 dager! Likevel må jeg innrømme at det blir deilig og komme tilbake til jobben. Rart hvordan vi alltid lengter etter noe annet enn hva vi har. På ungdomskolen lengtet jeg til videregående. Da jeg kom på videregående tok jeg pause å dro på folkehøgskole i stedet. Da jeg gjorde ferdig vgs gledet jeg meg til å begynne å jobbe. Og jeg elsker det virkelig. Likevel er det neste år som jeg satser på blir det virkelig store. Nå jobber jeg så mye at jeg nesten aldri har tid og ork til å være sosial. Men jeg skal spare masse penger og neste år skal jeg virkelig kose meg:-D Sier jeg i år… Men hvordan blir det neste år?

I år har flere av vennene mine har reist langt vekk til andre land og alt. Men har de det så bra som de hadde trodd de skulle få? Hvorfor lengter vi hele tiden til noe annet? “Det var så grønt på andre sia” synger Gaute. Sånn er det for meg i flere sammenhenger. Til og med gutteproblemene mine tror jeg kommer inn under denne båsen. Har jeg en sjanse vil jeg ikke ha de, men ser det umulig ut blir jeg fortapt i dem. (Ikke i alle sammen så klart, men gjerne i en eller annen innenfor denne kategorien.)

Jeg ser på meg selv som en åpen og lite dømmende person, men hva skjer hvis det kommer en gutt i sikte? Jo, jeg syns det er spennende i starten men så kommer dømmingen. Alle blir et eller annet sted på veien dømt nedunder. Men hvis det skulle vise seg at jeg ikke har en sjanse uansett, da forandrer jeg gjerne dømmingen min. Kanskje er de ikke så gale likevel, tenker jeg plutselig da. Kanskje er jeg bare er redd. Kanskje er det det som får meg til å bli så kresen. Jeg vet at dette kan høres rart ut siden jeg stadig vekk snakker om kjekke gutter jeg ser/treffer rundt meg, men som tidligere nevnt så går det ikke lange tiden før jeg ombestemmer meg. Men hva er det jeg er redd for? Å bli såret? Det klarer jeg jo uansett, så tror ikke det er det. Jeg antar det har mer med det å bli avhengig av en annen person. Eller kanskje enda mer det at en annen person skal bli avhengig av meg. Jeg hater å såre og skuffe folk og ikke fylle opp forventninger. Kanskje det har noe med det.

“Gresset er grønnere på andre siden” sier ordtaket. Jeg vil alltid ha det jeg ikke har.
Jeg lurer på om det er derfor jeg har klippet meg, shoppet så mye, og er så opptatt av å sminke meg å prøve å se bra ut. For at jeg ikke vil at folk skal se hvor usikker jeg egentlig er.

Vil vi noen gang komme til et punkt der vi virkelig setter pris på og nyter det vi har? Det er så mye fantastisk som skjer. Livet har utrolig mange lyspunkt. Hvorfor har vi da så lett for å fokusere på de små skyene som av og til skygger for solen?

Jeg fant jeg fant

Jeg hadde en periode i livet der jeg alltid gikk rundt med en liten skriveblokk. Det gjør jeg fortsatt innimellom men av litt andre grunner. Jeg blir lett rastløs og føler ofte at det hadde vært lurt å skrive ned ting. En stor del av grunnen kan nok skyldes min glemskhet. En annen grunn kan være at jeg alltid gjør så masse at hodet mitt er stappfult av alt for mange tanker på en gang. Likevel er det sjelden jeg skriver noe selv om jeg har med meg denne boken. Da jeg gikk på folkehøgskolen likte jeg å skrive litt dikt og i håp om at jeg skal få til noe sånt igjen hender det fremdeles at boken blir med. Her om dagen fant jeg igjen en gammel bok og da jeg åpnet den fant jeg et dikt min storebror skrev da vi var i syden. Jeg husker fremdeles første gangen jeg leste det. Jeg ble stor av forundring over at min bror som ikek bare er min bror men også en gutt (sorry gutter) faktisk så ut til å gjøre et seriøst forsøk på å skrive et dikt. Bare se den skildrende og filosofiske starten:

"Verden er ett galleri
Folk i mange former og farger"

Men når man leser det med hele diktet så ser man at dette slettes ikke er noe imponerende forsøk på å være filosofisk. Rett og slett heller et mer amatørmessig forsøk på å bytte meg mot 10 kameler.

"Verden er ett galleri
Folk i mange former og farger
Men ingen er så rå
som inderen min søster
skal gifte seg med nå!!""

Having the time of my life<3

Så er sommeren over. Min yndlingstid som jeg sitter og venter på 10 måneder i året går som vanlig mye fortere enn resten av året. Jeg må innrømme at jeg føler meg en smule melankolsk her jeg sitter og venter på at hverdagen skal begynne om ca 11 timer. Det er ikke det at jeg ikke liker å jobbe, for det gjør jeg! Det er heller ikke det at jeg har noe i mot Bergen, for i utgangspunktet har jeg vel egentlig ikke det. Kanskje skyldes det været, men det har vært enkelte solskinnsdager etter jeg kom hjem. Likevel har jeg innimellom holdt meg inne. Før har jeg i det minste kunne trøstet meg med tanken om alle de supre vennene mine som bor her. Men også den tanken begynner å trøste mindre. Ikke fordi vennene mine ikke er like supre, men fordi stadig ferre av dem bor i Bergen. Noen kan jeg jo besøke, mens andre kan jeg ikke engang ringe til. (Eller kan vel det, men tipper at jeg ikke har mye penger igjen etter en telefonsamtale til Thailand.)

Men hva er det jeg egentlig savner med sommeren?

1. VARMEN (Det er så deilig å kunne gå i fine sommerklær og slippe stoe jakker, luer osv.)

2. BELIGGENHETEN (Det er ca en halvtime fra hytten og inn til Oslo sentrum altså like mye som hjemenifra og til Bergen sentrum. Likevel føles det mye kortere med ferge og noen kjekke fergegutter å se på:-p)

3. NABOENE (På hytten er det alltid noen å snakke med hvis man setter foten utenfor døren. Nei forresten, man trenger ikke det. Man er sjelden inne alene lenge uten at det kommer noen. Men uansett om man må ut for å finne dem eller ikke er det alltid en 6 åring eller 85 åring som blir ganske så glad for en aldri så liten prat. Som regel er det mange å velge med immelom disse aldrene også:-p)

4. MIDDAGEN (På øya er det alltid noen som innviterer noen på middag men som regel ender det med langbord ute med minst 3/4 familier, der vi deler på det vi har.)

5. OSLONANCY (Som de fleste vet er Nancy halvt oslojente og denne litt undertrykte siden blomstrer når Nancy er på andre siden av fjellet. Brødrene mine sier at de alltid har tenkt at de har 2 søstre. En bergensk og en østlandsk. Roger sier at han syns hele meg forandrer meg og ikke bare dialekten. Både i personlighet og tilogmed utseende. Dette høres nok litt rart ut men tror nok det er noe i det. Selvtilitten min er som regel mye bedre, og jeg tørr gå med akkurat de klærene jeg vil og si akkurat hva jeg vil. Kanskje det har noe med all den tryggheten man får av å ha så mange hyggelige mennesker rundt seg.)

SOMMERJOBBEN (Som regel har jeg alltid en eller annen sommerjobbe som jeg elsker og i år var intet unntak. Sommerskolen er noe av det beste, hygligste, mest utfordrende og lærerike stedet jeg noen gang har jobbet. Jeg var assisstent i 3-4 klasse og de to første ukene jobbet jeg sammen med en lærer som så mitt potensiale og lot meg slippe til der jeg ville. Dette var knallgøy og jeg lærte masse. På slutten jobbet jeg med en annen lærer som hadde litt andre strategier, noe som også var veldig spennende og gjorde at jeg lærte enda mer. Barna var så skjønne og særlig den første klassen jeg var i vil jeg nok huske i lang tid. For ikke å snakke om det fantastiske miljøet jeg havnet inni. Alle var nye, noe jeg tror var med på å gjøre alle åpne for hverandre og ekstra kreative.)

VENNENE MINE (Vennene mine der har jeg kjent fra jeg var liten og selv om jeg ser dem en liten del av året er de alltid de samme. Jeg føler meg absulutt trygg på dem og vet at er det noen jeg alltid vil ha kontakt med og huske godt inni hjertet mitt er det dem.

Men mange av mine fantastiske bergensvenner er ikke glemt. Mange av de har jeg også med i mine fantastiske sommerminner. Flere av de har vært å besøkt meg og vi har hatt det knallgøy i denne fantastiske byen.)

BURSDAGEN MIN (Jeg har bursdag på sommeren og er veldig glad i å ha bursdag.)

SANDER (Og selvsagt fordi at i Oslo er jeg nærmere min helskjønne nivø Sander og kan se han, Roger og Silje oftere:-D)

Så hva er grunnen til at jeg har en slik dyp kjærlighet og savn til storbyen Oslo? Utenom alt det andre positive jeg har skrevet ovenfor har jeg jo alltid bare vært der i ferier og dermed har jeg sluppet mye av hverdagens trøtte problemer. Dermed har jeg jo nesten bare gode minner derfra. Så hvis jeg flytter dit neste høst slik som jeg vil, hva skjer da? Vil Oslo miste sin sjarm siden det ikke lenger er kun en ferieby?

Jeg tror ikke det. Min forkjærlighet for Oslo tror jeg nok alltid vil være der uansett hvor jeg ender opp med å bo. Jeg liker travelheten i byen, livet i gatene, alle de forskjellige menneskene, ja jeg liker til og med luften og luktene.

Likevel er jeg glad for at jeg har vært oppvokst i Bergen, gjort alt jeg har gjort og møtt alle menneskene jeg har møtt på min vei. Flytter jeg til Oslo kan det jo være denne underlige forkjærligheten min plutslig vil brenne for Bergen. Jeg har jo tross alt mye spennende her også. I morgen skal jeg på min nye jobb for 2. gang og jeg skal begynne med spansk på kveldstid. Bergen er en fin by det også og heldigvis har jeg da noen venner igjen.

Beklagelse, men ikke lovnad..

Jeg er dårlig på å oppdatere blogen min. Ikke bare dårlig, men SKIKKELIG dårlig. Skal ikke love å forandre det for jeg liker ikke lyge, men inni meg er det en stemme som sier at jeg skal i det minste prøve. Ikke fordi jeg tror noen lider noen død om jeg ikke gjør det, men rett og slett fordi jeg ofte har mye å skrive og da er det jo dumt å la vær. Ikke minst av hensyn til mine foreldre tror jeg det kan være en god ide. Innimellom sammenligner pappa meg med en sekk med erter. (joda erter er sikkert godt det, så tar det som et kompliment) Men de gangene han skal begrunne ikheten sier han at det har noe med hva som skjer om du stikker et lite hull i ertesekken, da raser alle ertene ut. Sakte men sikkert, en etter en. Og siden jeg fant ut hvor gammel pappa er i dag bør jeg tenke litt på han. Han begynner å dra på årene så jeg får øse ut litt av denne snakkingen min (eller de uendelige ertene da i følge pappa) her i stedet for å tenke på hans snart gamle sinn. Om ikke dette er gode nok grunner for å skrive, så vet ikke jeg. Men om jeg klarer å holde det er jo en helt annen ting:-p men prøve det kan jeg hvertfall:-p (så om jeg fremdeles ikke klarer det så er jeg hvertfall egoistisk:-p)

Nymotens syndrom

Har bare en ting å si til dere som alltid har syntes jeg er litt rar. Jeg ser utifra spørreundersøkelsen min at 11 mener jeg er mest Nancy. Jeg antar det betyr at det er enkleste måten å beskrive meg fordi jeg er litt, hmm hva skal vi kalle det, spesiell?

Veel jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det skyldes et syndrom. Jeg har desverre eller kanskje heldigvis oppdaget at jeg ikke er den eneste som bærer preg av dette syndromet. Og nei jeg tenker ikke på Bush eller Bin Laden, men folk som er litt nærmere.

Eplet faller ikke langt fra stammen sies det. Og det er vel kanskje sant? Likevel har jeg ikke tatt helt etter. Har enda ikke begynt å sitte inne i den lysende stuen i vinduet i det minste jeg har av undertøy å se på folk mens de drar på jobb før solen har stått opp. Men om man leter kan man nok finne andre merkelige ting jeg har til felles med familien min, kanskje spesielt pappa?

Roger er vel også et godt eksempel på at dette syndromet har hoppet litt rundt i familien. Hvorfor ellers skulle noen binde fast sin høyst elskede søster og nekte å løsne tauene ved mindre hun fikk besøk av noen venninner? Oki kanskje for å få noen jenter på besøk jeg skjønner den, men er det er sjekketriks er det såpåss kreativt at det må bære preg av dette syndromet.

Og vennene mine da. Hvordan skulle vel de holdt ut med meg om dem ikke hadde deler av dette syndromet dem også? Men tror ikke det er noen tvil i at dem bærer preg av det. Ina foreksempel som jeg spilte hei knekt med på broen på toppen av galleriet. Eller Ingvil som jeg dro på overnattingsbesøk med til en ingen av oss egentlig kjente. Eller Aina som sammen med meg gikk fordi noen vinduer 7 ganger på rad for å se om det var Lars Joakim fra Big Brother som satt bak. Glassvinduer altså, om dere syns det har en liten betydning:-p Eller Lotte som jeg gikk sammen med i byn med noen rare plakater på ryggen. Søren husker ikke hva det sto. Husker du Lotte? Eller Elise i klassen min som kjøpte en hamster og tok det med på kino, men måtte levere det tilbake like etter fordi moren oppdaget det. Jeg kunne fortsatt i timesvis og nevnt rare eksempler om alle vennene mine, men vel det gidder jeg ikke.

Så det jeg lurer på er har vi funnet sammen fordi vi alle er bærere av dette syndromet, eller er det noe vi har smittet hverandre med underveis? Sånn jeg ser det, er det noe vi alle har. Men det er vel gjerne også det som gjør livet spennende? Så kanskje er ikke spørsmålet om vennene mine hadde orket å være med meg om dem ikke hadde hatt det selv, men om jeg hadde orket å være med dem? Kanskje vi rett og slett må være litt rare for å ha noe å se frem til og tilbake på?

Likevel skjønner jeg dere som mener det kan bli litt for mye. Det er ikke alt man forstår og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor en av guttene i klassen min satt i skolegangen her om dagen i bare bokseren og spilte piano. Men vi er gjerne ikke skapt til å forstå alt, og når man går i klasse med 28 andre folk med høyt utviklede syndromer er det ikke rart det kan bli litt mye for noen.

Men folkens, hva hadde livet vært om vi alle hadde vært helt normale hele tiden? Jeg tror ingen er helt normal. Og derfor, nettopp derfor har jeg tatt på meg den oppgaven. Siden alle andre er så annerledes har jeg valgt å være den eneste normale i hele verden. Så gjør jeg noe rart, så ikke døm meg. Jeg er jo tross alt normal...

BÅTTUREN

Noe av det morsomste jeg visste med sånne turer da jeg var liten var Kaptein Kid, klovnene og all underholdningen generelt. Ikke mye som har forandret seg tenker kanskje du, og isåfall har du rett. Men det er ikke like morro når man er den eneste som ser på og siden min lillebror er blitt for "stor" for det (tror han) la det en liten demper på min egen iver. Men hva skulle man gjort uten babyer? Plutselig kom det en liten krabalt dalende ned i hodet på meg og da ble showet plutselig mye morsommere. Etterpå var vi nede å hilse på og det var så vidt dem andre ungene fikk komme til for klovnene var så opptatt av Sander. (Noe jeg skjønner godt:-p)

En annen ting jeg likte godt da jeg var yngre (kanskje ikke så mye mindre, men hvertfall yngre) var å danse. Var alltid så mye gøy musikk på sånne turer syntes jeg. Men veel, ettersom jeg ikke lenger er så liten og søt som jeg var den gangen (selv om jeg liker å tro jeg fremdeles er det:-p) så er heller ikke det å danse alltid like aktuelt. Men etter å ha prutet lenge med min lillebror (med den forklaringen til mamma og pappa om at det var bra å få vekk noen av sperrene hans) fikk jeg han tilslutt til å danse. Men bare hvis jeg ble med.. (Uffda, som om det ikke var det jeg ville i utganspunktet:-p) Etter å ha danset en sang som var fugledansen lurer jeg på om min bror ble smittet av en eller annen fugleinfluensa for da var han plutselig ikke til å stoppe. Var nesten så vi måtte betale han igjen for å slutte å danse.. Men han fant (dessverre for meg) sine egne venner, og dansen var over for våres del..

Etter hvert la min lillebror seg, noe som alle andre uten om mamma og meg også hadde gjort. Så vi satt igjen da og slurpet til hver vår drink. Det var koslig det, og etter hvert begynte vi å gå rundt å lete etter andre plasser å sitte med litt mere liv. Vi fant en morsom plass som bar preg av en engelsk pub, med en veldig morsom fyr som sang. Her satt vi å koste oss og hadde det kjekt og jeg spilte stort sett alle sangene på fantasi-bordpiano, fantasi-bordtrommer osv. En av gangene jeg gikk bort for å bestille kom jeg i snakk med noen menn, som mobbet meg fordi jeg måtte ha med meg legimitasjon. (Som jeg by the way ikke trengte å vise!!!) Det gikk ikke lange stunden fra jeg satt meg ned igjen med mamma til han ene kom å spurte om han kunne sitte med oss. Jada, svarer jeg høflig som jeg er. Siden dette var en mann på mamma sin alder, var hun ikke særlig glad og beskyldte meg etterpå for å ha prøvd å spleise dem. A hun kunne gjøre det bekriper jeg ikke. Da er det minst to faktorer hun har gått glipp av. 1: Hun er gift. 2: Det var meg han absulutt skulle ha med på diskoteket, og det var meg han stadig tilfeldigvis kom borti... Men morsom å snakke med var han da, så en morsom opplevelse var det. (Selv om jeg ikke vet hvem som ble flauest da vi traff han i casinoen dagen etter med hans 9 år gamle sønn:-p)
Ellers var det dårlig med liv, noe flere kommenterte. Det må det jo ha vært når selv en 31 åring kommer bort med argumentet om at det er få folk på våres alder:-p Haha..

Men turen var koslig den, så har du lest dette har du nå hvertfall fått et lite innblikk i Nancys Fantasytur i et nøtteskal:-p

Dagens filosofiske hjørne

Når du tenker på øynene dine, hva tenker du da? At dem er noe du kan se med? Blunke med? Grine med? Le med også kanskje? Men uansett hva du har tenkt så antar jeg du har tenkt øynene, ikke øyet? Har du noen gang tenkt på at øynene også er individer, akkurat som du og jeg? Vel, kanskje ikke. Det har ikke jeg heller, ja før i dag da. Jeg oppdaget plutselig at det ene øyet blunket uten stans, mens det andre gjorde ikke. Har du noen gang følt det som en del av deg er glad og en annen gråter?

Det har hvertfall jeg, men ikke før i dag fikk jeg se det fysiske beviset på at det faktisk var mulig. Det venstre øyet ser nå helt normalt og tydelig, og ser noen på venstre side av ansiktet mitt ser jeg relativ normal ut. Mens på høyre dermot... Det er smalt og hovent og ser nå helt forslått ut.

Er ikke sikkert du ville sett det var meg engang, om jeg snudde den dårlige siden til:-p

Her er meg på båten i går: Først relativt normal, så muligens litt mer preget av voksenbrus enn hva jeg selv trodde der og da. Ser du for deg en kryssing av de to kan du få en anelse av hvordan jeg ser ut nå.

Menmen, får håpe det blir bedre til i morgen. Mannen på legevakten virket optimistisk. Får satse på det får hadde vært fint om jeg så litt bedre ut når jeg skal på jobbintervju om 12 timer og 10 minutter. Det er tross alt et vanlig jobbintervju og ikke audition til "Ringeren av Notredam"...

TYSKLAND

I går annkom jeg Tyskland klokken 10 og var der i hele 4 timer. Litt rart å tenke på at det var disse folkene som øddela Norge så mye for mindre enn 70 år siden, og likevel reiser vi hit bare for å ha det kjekt noen timer. Men fortid er fortid. Har man 4 timer nytter det ikke tenke over noe sånt. Da er det bedre å bruke tiden på de mange butikkene som finnes, og det var akkurat det vi gjorde. På bildene ser dere meg Nancy som vandrer med freidig mot, sammen med store deler av reisefølget. Siden jeg var den eneste med kamera ble jeg etter hvert lei av å bare ta bilde av dem andre, men siden jeg er Nancy og tross alt kan gjøre to ting samtidig var det jo ikke noe problem å ta bildene og være med på dem samtidig.

HVA HAR SKJED I FEBRUAR?

Nå begynner det å bli lenge siden og jeg har fått spørsmål om å oppdatere bloggen min uten at jeg har gjort noe med det. Men bedre sent enn aldri:-p Men hva har skjed siden sist? Jeg kan jo starte med en kort oppsummering..

1. Jeg har vært på besøk hos Ingvil på folkehøgskolen hennes, vært på min første ishockeykamp og gått en snarvei opp et fjell med flere meter snø (hvertfall en bratt oppoverbakke med masse snø:-p).
2. Jeg har begynt med kjøretimer igjen. (Det gikk ganske greit etter å ha prøvd å huske hvilken pedal som var hvilken det første kvarteret:-p)
3. Jeg har lekt brannmann da min lillebror lekte med brødristeren så den begynte å brenne.
4. Jeg har fått 4 + på en historieprøve:-D!
5. Vært i Oslo, blandt annet på omvisning på nrk huset der jeg fikk se gamle kostymer, og prøve meg selv om nyhetsoppleser og mye annet:-p


6. Sist men ikke minst har jeg tatt Color Fantasy til Tyskland og tilbake. Kom tilbake til Oslo i dag og merker fremdeles bølgene:-p


Det var en kort oppsummering men ikke se bort i fra at det muligens kommer mere utfyllende innlegg etter hvert, blant annet om Fantasy-turen:-p

Markedsøkonom, jeg??

På torsdag var jeg på utdanningsmessen i Bergen, noe jeg har gledet meg leeenge til. Det var veldig kjekt å snakke med en av lærerne jeg hadde på folkehøgskolen, og høre litt med elevene om hvordan det var der i år. Og det var kjekt å snakke med andre folk og samle inn brosjyrer. Utrolig mye spennende man kan gjøre, og som alltid har jeg lyst å gjøre AAAALT.. Eller mye da hvertfall. Selv om jeg var forbredt var slaget i magen like vondt da det gikk opp for meg at ikke en gang denne gangen er det min tur. Alle disse mulighetene er åpne for alle noremale 18 åringer, mens jeg som til og med er 1 år eldre kan fremdeles ikke velge og vrake. De to fillefagene jeg mangler fra vgs står fremdeles i veien og hindrer meg til å komme videre.

Så gleden var stor da jeg fant ut at jeg kan ha mulighet for å bli markedsøkonom på 1 år og bo i Spania sammen med masse norske og svenske studenter. Og undervisningen foregår også på et av de språkene!!! Om jeg gjør dette kan jeg velge å gå på spanskkurs (c-språk er jo et av fagene jeg mangler) og komme hjem etter et år som markedsøkonom og ta en eksamen i Spansk. Matte (som er det andre faget jeg mangler) kan jeg jo bare lese på egen hånd..

Men oki, hva er det jeg alltid har sagt at jeg aldri skal jobbe med? Sitte på kontor osv... Så hva skal jeg egentlig med tilttelen markedsøkonom?? Det er en grunn til at kun 1 person har stemt på at inntelligent er det de forbinner med meg.. Likevel overveier jeg å bli markedsøkonom bare for å kunne "gjøre" noe neste år.. Men er det vits i å punge ut med penger og lån for dette?

I horoskopet mitt i dag sto det: "Hardt og målrettet arbeid er det som skal til for at du skal oppnå det du ønsker i en bestemt sak. Fall ikke for fristelsen til å ta snarveier, de kan forrt bli til blindveier." Noe sier meg at dette er et hint.. Hvertfall i denne saken. Så noen ganger er det kanskje vits å ta en skikk i BA og lese gjennom horoskopet sitt. Kanskje jeg rett og slett skal tenke meg om en ekstra gang når det gjelder å ta et år på markedsøkonomistudiet...

WOW, og Ops...

WoW,jeg har nå fått min første stemme på at jeg er intelligent!! For dem som tviler sjekk stemmeundersøkelsen her på siden min:-p

Også var det upset.. jeg som var så flink å skrivei starten. Skal innrømme at det er ikke bare å bare å blogge. Hva skjedde med ukens faste for eksempel.. hmm. dette krever en forandring..