* Jeg må huske å bruke bilbelte
* Jeg slipper å følge med på antall øl sjåføren drikker
* Bussen lukker dørene når den kjører
* Jeg trenger ikke lure på om bussen kommer til å velte
* Jeg får antagligvis ikke komplimenter lenger når svetten renner (ikke at det er så varmt i Norge at det skjer uansett forøvrig)
* Jeg har mindre muligheter til å kappsvømme med folk på fylla i de nyeste klærne mine
* Jeg slutter kanskje å fortelle alle jeg møter hvor jeg bor
* Jeg slipper ikke fremmede folk inn i leiligheten min fordi de tilbærer seg å bære for meg (hvem tilbyr seg det i Norge i det hele tatt??)
* Jeg blir ikke med fremmede lenger (her kjente vi jo ingen når vi kom så får at vi skal få opplevd noe må vi jo d:-)
* Jeg kommer til å begynne merke nedrykk i lommeboken når jeg kjøper alkohol
* Jeg slutter kanskje spise alle måltider ute (har hvertfall ikke rd til det lenger)
* Jeg må slutte å kjøpe alt jeg vil ha
* Jeg må vaske klærne mine selv
* Jeg kan begynne å vaske oppvasken og hender i varmt vann
* Jeg kan disponere sin egen tid uavhengig av andre
* Jeg må bytte ut alle de fine sommerkjolene mine med den blå kjeledressen min
* Jeg ser (forhåpentligvis) merker som Freia, Tine og Norwegia
* Jeg kommer til å merke forskjell på helger og ukedager
* Jeg kan ringe mamma og pappa når jeg ønsker
* Jeg kan handle uten miming og ordbok (dersom jeg har mere penger igjen altså)
* Jeg må bytte ut stranda med akebakken
* Jeg må sole meg til during og susing fra motor i steden for lyden av bølger som slår
* Jeg må begynne å følge med på klokken igjen
* Jeg må være klar i rett tid
* Jeg må ordne hår og negler selv
* Alle ikke lenger vet hvem jeg er
* Jeg må betale mer enn 3 kr på bussen
* Jeg kan ikke lenger ta taxi for å kjøpe is
* Jeg må stå opp når jeg pleier å legge meg
lørdag 30. oktober 2010
onsdag 27. oktober 2010
Dagen derpå.
I går kveld gikk vi ut til slutt. Det gikk helt fint, men det var rart hvor ubehagelig det var hver gang det kom en bil. Dumme, naive meg fant ut jeg skulle følge de andre to jentene (som bor en halvtime fra oss) til bussen, og klarte dermed å sette både Nat og meg i en situasjon der vi endte opp begge to med å gå alene hjem. Genialt.. Merket med engang det var for sent at det var et helt feil valg. Hver gang det kom en bil eller en person satte hjertet seg fast i halsen, og etter som hva jeg forsto av Natalie da jeg kom inn hadde hun følte det omtrendt på samme måte..
I dag gikk vi en tur i byen her. Vi er så matlei og trengte noe frokost. Det var rart å gå rundt i byen her etter i går, men tror vi hadde godt av å se at verden fortsatt fungerte. Alt blodet var vasket vekk, og alt virket normalt. Vi gikk også på stranda igjen noe jeg hadde grudd meg litt til. Men det gikk faktisk helt fint:-)
Det var rart å se hvor nær vi faktisk hadde vært. Nærmeste beachresturant til venstre for oss lå toppen 30 meter (antagligvis ikke så mye en gang) unna oss. Det var der noen av mennene fra i går hadde vært innom, antagligvis mens vi var på stranda. En annen ting vi oppdaget var at om vi hadde sett til høyre da vi krysset veien eller reist oss opp på stranden og sett den retningen hadde vi mest sannsynlig sett drapet, eller hvertfall liket:-s Utrolig rart å tenke på i dag at ingen av oss har kastet et blikk til høyre. Vi visste at det var derfra skuddene kom, og man skulle tro man av frykt hadde sett den retningen. Hvertfall før vi gikk over veien for å se at alt var trygt. Men i stedet går det opp for meg i dag at vi kun har sett til venstre eller rett frem. Utrolig rart hvordan hjernen fungerer i en slik situasjon...
Legger ved noen linker til en avisartikkel med bilder fra hva som hendte. Det meste stemmer med hva vi opplevde men hvor mange som faktisk døde er jeg litt i tvil om.
El pescador på bildet er den beachresturanten som var nær oss på stranda. Utenfor den ut mot veien ble han ene drept. Dersom dere vil leste artikkelen men ikke forstår spansk så kopier teksten, trykk på nederste linken og lim den inn der så får dere den oversatt såpass at dere forstår noe. Trykker du på første linken kommer altså artikkelen og masse bilder nederst på siden.
http://www.noticiaspv.com/archivo/107904
http://translate.google.com/#
Enjoy..
I dag gikk vi en tur i byen her. Vi er så matlei og trengte noe frokost. Det var rart å gå rundt i byen her etter i går, men tror vi hadde godt av å se at verden fortsatt fungerte. Alt blodet var vasket vekk, og alt virket normalt. Vi gikk også på stranda igjen noe jeg hadde grudd meg litt til. Men det gikk faktisk helt fint:-)
Det var rart å se hvor nær vi faktisk hadde vært. Nærmeste beachresturant til venstre for oss lå toppen 30 meter (antagligvis ikke så mye en gang) unna oss. Det var der noen av mennene fra i går hadde vært innom, antagligvis mens vi var på stranda. En annen ting vi oppdaget var at om vi hadde sett til høyre da vi krysset veien eller reist oss opp på stranden og sett den retningen hadde vi mest sannsynlig sett drapet, eller hvertfall liket:-s Utrolig rart å tenke på i dag at ingen av oss har kastet et blikk til høyre. Vi visste at det var derfra skuddene kom, og man skulle tro man av frykt hadde sett den retningen. Hvertfall før vi gikk over veien for å se at alt var trygt. Men i stedet går det opp for meg i dag at vi kun har sett til venstre eller rett frem. Utrolig rart hvordan hjernen fungerer i en slik situasjon...
Legger ved noen linker til en avisartikkel med bilder fra hva som hendte. Det meste stemmer med hva vi opplevde men hvor mange som faktisk døde er jeg litt i tvil om.
El pescador på bildet er den beachresturanten som var nær oss på stranda. Utenfor den ut mot veien ble han ene drept. Dersom dere vil leste artikkelen men ikke forstår spansk så kopier teksten, trykk på nederste linken og lim den inn der så får dere den oversatt såpass at dere forstår noe. Trykker du på første linken kommer altså artikkelen og masse bilder nederst på siden.
http://www.noticiaspv.com/archivo/107904
http://translate.google.com/#
Enjoy..
Vel, en liten updates..
Hei hei.
Er en stund siden jeg har skrevet nå, men det betyr ikke at det ikke har skjed noe...
Imellomtiden har halve gruppen hatt besøk av kjærstene sine, vi har hatt en suksess dag på barnehjemmet der vi lagde pizza, lagde ballongdyr og hadde fiskedam, og vi har gjort aktiviteter som canipy.
Pizzadagen på barnehjemmet ble en suksse uten like... Barna fikk lagde sin egen pizza (har de noen gang gjort det før?) og jeg lærte de å lage ballongdyr. De var sååå stolte når de fikk det til. Stemningen på barnehjemmet var helt unik. Det er første gang jeg virkelig har følt det kunne vært i Norge. De var såå glade, og fulle av energi. Selv de tøffe store guttene tørte nærme seg oss, og kvelden var i grunn perfekt. Jeg tror de syns det var stas at kjærstene til jentene var med. Dere gjorde en fantastisk jobb gutter!!! Alle sammen! Noen løpte rundt å lekte med dem (dog de så litt skremt ut), andre danset med de (men var redd for dansens gang så de tok føringen enda de i utgangspunktet ikke likte å danse) mens andre gikk rundt og hjalp til med alt, og på grunn av samme engasjement som de andre, men med språket som en fordel itilleg klarte å knytte et spesielt bånd til flere av barna. På en kveld... Det er godt gjort boys! SÅ rart hvordan en helt enkel kveld som dette kan ha blitt så betydningsfull.. Igjen tusen takk sponsorer! Dette var virkelig hyggelig... SPennende å se hvor mye det betyr for et barn å få gjøre ting selv. Selv de ansatte blomstret denne dagen.. (jeg vet ikke om det har noe med kommentaren til JP, som sa at hun ene var såå pen når hun smilte og at det burde hun gjøre oftere), men hun smilte i hvertfall. MYE:-D og det har hun gjort siden. Selv hun har sluppet oss mye mer inn:-) Hun var så ivrig med ballongpumpa at selv barna hadde problemer med å slippe til. Utrolig koslig å se de voksne engasjere seg i en aktivitet for barna på den måten. Det er vel en av tingene vi har savnet. Denne kvelden tror jeg forandret mye..! Ikke bare for dem, men likemye vårt syn på dem!!!
ELlers har vi ofret livet vårt på canipy. Trodde vi selv da.. Vi hang i sånne tråer mellom fjellvegger. Det var ganke skummelt. Jeg begymte nesten å grine allerede i bussen på vei opp i fjellene fordi veiene var så dårlig og jeg var redd bussen skulle tippe. Da vi kom opp turde jeg ikke se ned fordi jeg har så høydeskrekk så jeg bare satt på meg selene og kastet meg utfor. Det var så fantastisk!! Det ble bare bedre og bedre, og siste løype turde jeg ta opp ned sammen med han ene som jobbet der...!!:-D Det var bare heeelt fantastisk! Tror faktisk jeg kan påstå at det er noe av det beste jeg har opplevd:-D Og ølen jeg drakk da jeg kom i land er DEFINITIVT verdens beste øl...!!!
Veel, nå burde jeg skrevet oppgave, men jeg har fått streng beskjed av Natalie som jeg bor med om at det burde jeg la være. Det blir så slitsomt for de som retter mener hun siden jeg strever sånn med engelsken. Ikke rart etter noen øl, men jeg tror ikke det er ølen som gjør det verst. Dette har vært en helt merkelig dag. Jeg har aldri vært så redd i mitt hele liv som i dag, så all ølen er velfortjent og det jeg har fått beskjed om å gjøre.
Det hele startet da Natalie og jeg lå på stranda rett nedenfor leiligheten vår og solte oss. (Hjemme i Norge hadde jeg noen venner som skremte livskitten av meg med å fortelle meg hvor ille det var dit jeg skulle flytte i Norge. Da jeg flyttet dit sa de at det ikke var så ille der, men da var jeg allerede skremt og lå flere netter å ikke fikk sove fordi jedg ventet å høre pistolskudd osv. Da jeg kom hit var jeg fremdeles litt skremt, men har lært meg at det aldri skjer og at det bare er meg som er paranoid.) SÅ da vi plutselig hørte to maskingeværskudd rett etterhverandre (rart hvordan man bare vet hva noe er enda man aldri har hørt det før), hoppet vi opp fra strada.Vel, Natalie hoppet. Jeg hadde jo lært meg at sånt ikke skjedde. Stranda var ganske tom, men de få andre som var der løp vettskremt ned mot vannet. Selv resturanteiere og andre som er vant til å være der så livredde ut og søkte dekning bak noen steiner. Vi pakket tingene våre kjapt, mens vi skalv som bare det og kapret den første (og eneste vi så) som snakket engelsk. Han kunne ikke fortelle oss stort mer enn at vi burde holde oss der. VI bodde bare på andre siden av veien, men det virket som det verste skjedde på den veien. Likevel føltes det ikke trygt stå nede med vannet på en strand uten noe å gjemme oss bak med ingen som fortalte oss noe. Derfor dristet vi oss opp til veien der det sto noen menn og pekte til venstre mens de snakket med (vel, hvem de snakket med kan jeg ikke huske) men i etter tid vcet jeg at det gråe bilen med "the bad gays" kjørte den retningen antagligvis rett før vi fant ut at vi skule krysse veien. Gatene var tomme, så vi løpte. SÅ kom det en hvis bil mot oss. Natalie løpte videre, jeg ble redd og stoppet bak en bil som sto parkert. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bøye meg og gjemme meg skikkelig bak den bilen, men igjen slo tankenned i meg at jeg ikke måtte være paranoid. Om jeg bøyde meg eller ikke husker jeg ikke, men jeg husker jeg tenkte det ville se teit ut og at det bare var sånn de gjorde på film. Hvertfall løp jeg etter Nat da bilen var kjørt, da vi kom frem til huset så det ut som grinnen var steng noe den heldigvis ikke var. Den hvite bilen passerte oss gang nr to, og nat snudde seg. Om det var for å se på meg eller hva detvar vet jeg ikek men hun så maskingevær gjennom det åpne vinduet i bilen og ble dritredd, noe jeg såklart også ble da hun sa det. Det var jo bilen som kjørte fordi meg da jeg ville gjemme meg, men kanskje lot vær fordi det kunne se teit ut...
Vi løp opp på rommet vårt og kort tid etter sto huseier og resturanteier i 1 etasje på døren vår og fortalte oss at dette aldri er noe som skjer her men at alt kom til å gå bra om vi holdt oss inne å lukket alle vinduer. Så gikk huseieren vår inn å trakk for alle gardinene våre. Da føler man seg trygg:-s Så sa han vi burde ta en øl, et tips vi begge følgte etterhvert. SÅ fikk vi en telefon av noen som mente alt var trygt. VI gikk inn i stuen og så gjennom gardinsprekkene og rakk akkurat se to store militærbiler kjøre forbi i den lille gaten vår fulle med militærkledde folk med pistoler. Alt var med andre ord ikke så bra likevel?
Jeg dristet ,keg ned i resturanten for å spørre hva som foregikk og jeg fikk vite at en mann fra skyteoppgjøret hadde gjemt seg i et hus bare noen meter til høyre for oss. Jeg fikk være med opp på taket, og derfra så jeg den gråe bilden "the bay gays" hadde kjørt med rett før vi gikk opp fra stranden. Den sto parkert der og ene mannen var inne. Fra taket så jeg masse politifolk, men jeg fikk beskjed ikke stå så nær kanten å måtte trekke meg litt tilbake. Dermed så jeg ikke det damen ved siden av meg så, at mannen stille og rolig ble grepet av politiet og ført til bilen. Jeg så bare at alle politifolkene dro. SÅ utrolig rart at en så stor og skremmende opplevelse bare var over. Det var vanskelig å vite hva vi skulle tro fordi alle sa så mye forskjellig. Hvertfall har det vært et gjengoppgjør i nabobyen, og en bil med en gjeng stakk mens en annen følte etter. "Tilfgeldigvis" kjørte de i hverandre (eller noe) her med oss og de løp ut av bilene. Dermed var de første skuddene vi hørte han ene mannen fra en av gjengene som ble drept utenfor det hotelet som er like med oss (på venstre side av der vi bor og som lå rett bak oss på stranda der vi lå). Så løpte/kjørte de videre til andre siden av der vi bor (var den grå bilen mennene ved veien pekte om. vi krysset mest sannsynlig gaten rett etterpå for vi bor midt mellom de som ble drept. På andre siden av oss tok noen seg inni et hus. Det var rundt der et par til drept,og der han siste jeg/ damen så ble arrestert. Det sies at noen slapp unna men mest sannsynlig er de ikke her lenger.
Det er sikkert ikke noe å være redd for, og de andre sier at det er trygt å gå ut nå. Vi har planer om å gå ut å spise amerikansk taco borte i gaten. Jeg er egentlig ikke så redd lenger, men bildene, lyden av skuddene, bildene av alle de redde menneskene slipper liksom ikke helt. Menmen, det går nok bra tilslutt. Jeg har hvert fall funnet ut at Canipy ikke var så ille likevel. Det var hvertfall ingen ting i forhold til dette...
Ta vare på dere folkens, så skal jeg prøve å ta vare på meg:-)
Love ya!!
Er en stund siden jeg har skrevet nå, men det betyr ikke at det ikke har skjed noe...
Imellomtiden har halve gruppen hatt besøk av kjærstene sine, vi har hatt en suksess dag på barnehjemmet der vi lagde pizza, lagde ballongdyr og hadde fiskedam, og vi har gjort aktiviteter som canipy.
Pizzadagen på barnehjemmet ble en suksse uten like... Barna fikk lagde sin egen pizza (har de noen gang gjort det før?) og jeg lærte de å lage ballongdyr. De var sååå stolte når de fikk det til. Stemningen på barnehjemmet var helt unik. Det er første gang jeg virkelig har følt det kunne vært i Norge. De var såå glade, og fulle av energi. Selv de tøffe store guttene tørte nærme seg oss, og kvelden var i grunn perfekt. Jeg tror de syns det var stas at kjærstene til jentene var med. Dere gjorde en fantastisk jobb gutter!!! Alle sammen! Noen løpte rundt å lekte med dem (dog de så litt skremt ut), andre danset med de (men var redd for dansens gang så de tok føringen enda de i utgangspunktet ikke likte å danse) mens andre gikk rundt og hjalp til med alt, og på grunn av samme engasjement som de andre, men med språket som en fordel itilleg klarte å knytte et spesielt bånd til flere av barna. På en kveld... Det er godt gjort boys! SÅ rart hvordan en helt enkel kveld som dette kan ha blitt så betydningsfull.. Igjen tusen takk sponsorer! Dette var virkelig hyggelig... SPennende å se hvor mye det betyr for et barn å få gjøre ting selv. Selv de ansatte blomstret denne dagen.. (jeg vet ikke om det har noe med kommentaren til JP, som sa at hun ene var såå pen når hun smilte og at det burde hun gjøre oftere), men hun smilte i hvertfall. MYE:-D og det har hun gjort siden. Selv hun har sluppet oss mye mer inn:-) Hun var så ivrig med ballongpumpa at selv barna hadde problemer med å slippe til. Utrolig koslig å se de voksne engasjere seg i en aktivitet for barna på den måten. Det er vel en av tingene vi har savnet. Denne kvelden tror jeg forandret mye..! Ikke bare for dem, men likemye vårt syn på dem!!!
ELlers har vi ofret livet vårt på canipy. Trodde vi selv da.. Vi hang i sånne tråer mellom fjellvegger. Det var ganke skummelt. Jeg begymte nesten å grine allerede i bussen på vei opp i fjellene fordi veiene var så dårlig og jeg var redd bussen skulle tippe. Da vi kom opp turde jeg ikke se ned fordi jeg har så høydeskrekk så jeg bare satt på meg selene og kastet meg utfor. Det var så fantastisk!! Det ble bare bedre og bedre, og siste løype turde jeg ta opp ned sammen med han ene som jobbet der...!!:-D Det var bare heeelt fantastisk! Tror faktisk jeg kan påstå at det er noe av det beste jeg har opplevd:-D Og ølen jeg drakk da jeg kom i land er DEFINITIVT verdens beste øl...!!!
Veel, nå burde jeg skrevet oppgave, men jeg har fått streng beskjed av Natalie som jeg bor med om at det burde jeg la være. Det blir så slitsomt for de som retter mener hun siden jeg strever sånn med engelsken. Ikke rart etter noen øl, men jeg tror ikke det er ølen som gjør det verst. Dette har vært en helt merkelig dag. Jeg har aldri vært så redd i mitt hele liv som i dag, så all ølen er velfortjent og det jeg har fått beskjed om å gjøre.
Det hele startet da Natalie og jeg lå på stranda rett nedenfor leiligheten vår og solte oss. (Hjemme i Norge hadde jeg noen venner som skremte livskitten av meg med å fortelle meg hvor ille det var dit jeg skulle flytte i Norge. Da jeg flyttet dit sa de at det ikke var så ille der, men da var jeg allerede skremt og lå flere netter å ikke fikk sove fordi jedg ventet å høre pistolskudd osv. Da jeg kom hit var jeg fremdeles litt skremt, men har lært meg at det aldri skjer og at det bare er meg som er paranoid.) SÅ da vi plutselig hørte to maskingeværskudd rett etterhverandre (rart hvordan man bare vet hva noe er enda man aldri har hørt det før), hoppet vi opp fra strada.Vel, Natalie hoppet. Jeg hadde jo lært meg at sånt ikke skjedde. Stranda var ganske tom, men de få andre som var der løp vettskremt ned mot vannet. Selv resturanteiere og andre som er vant til å være der så livredde ut og søkte dekning bak noen steiner. Vi pakket tingene våre kjapt, mens vi skalv som bare det og kapret den første (og eneste vi så) som snakket engelsk. Han kunne ikke fortelle oss stort mer enn at vi burde holde oss der. VI bodde bare på andre siden av veien, men det virket som det verste skjedde på den veien. Likevel føltes det ikke trygt stå nede med vannet på en strand uten noe å gjemme oss bak med ingen som fortalte oss noe. Derfor dristet vi oss opp til veien der det sto noen menn og pekte til venstre mens de snakket med (vel, hvem de snakket med kan jeg ikke huske) men i etter tid vcet jeg at det gråe bilen med "the bad gays" kjørte den retningen antagligvis rett før vi fant ut at vi skule krysse veien. Gatene var tomme, så vi løpte. SÅ kom det en hvis bil mot oss. Natalie løpte videre, jeg ble redd og stoppet bak en bil som sto parkert. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bøye meg og gjemme meg skikkelig bak den bilen, men igjen slo tankenned i meg at jeg ikke måtte være paranoid. Om jeg bøyde meg eller ikke husker jeg ikke, men jeg husker jeg tenkte det ville se teit ut og at det bare var sånn de gjorde på film. Hvertfall løp jeg etter Nat da bilen var kjørt, da vi kom frem til huset så det ut som grinnen var steng noe den heldigvis ikke var. Den hvite bilen passerte oss gang nr to, og nat snudde seg. Om det var for å se på meg eller hva detvar vet jeg ikek men hun så maskingevær gjennom det åpne vinduet i bilen og ble dritredd, noe jeg såklart også ble da hun sa det. Det var jo bilen som kjørte fordi meg da jeg ville gjemme meg, men kanskje lot vær fordi det kunne se teit ut...
Vi løp opp på rommet vårt og kort tid etter sto huseier og resturanteier i 1 etasje på døren vår og fortalte oss at dette aldri er noe som skjer her men at alt kom til å gå bra om vi holdt oss inne å lukket alle vinduer. Så gikk huseieren vår inn å trakk for alle gardinene våre. Da føler man seg trygg:-s Så sa han vi burde ta en øl, et tips vi begge følgte etterhvert. SÅ fikk vi en telefon av noen som mente alt var trygt. VI gikk inn i stuen og så gjennom gardinsprekkene og rakk akkurat se to store militærbiler kjøre forbi i den lille gaten vår fulle med militærkledde folk med pistoler. Alt var med andre ord ikke så bra likevel?
Jeg dristet ,keg ned i resturanten for å spørre hva som foregikk og jeg fikk vite at en mann fra skyteoppgjøret hadde gjemt seg i et hus bare noen meter til høyre for oss. Jeg fikk være med opp på taket, og derfra så jeg den gråe bilden "the bay gays" hadde kjørt med rett før vi gikk opp fra stranden. Den sto parkert der og ene mannen var inne. Fra taket så jeg masse politifolk, men jeg fikk beskjed ikke stå så nær kanten å måtte trekke meg litt tilbake. Dermed så jeg ikke det damen ved siden av meg så, at mannen stille og rolig ble grepet av politiet og ført til bilen. Jeg så bare at alle politifolkene dro. SÅ utrolig rart at en så stor og skremmende opplevelse bare var over. Det var vanskelig å vite hva vi skulle tro fordi alle sa så mye forskjellig. Hvertfall har det vært et gjengoppgjør i nabobyen, og en bil med en gjeng stakk mens en annen følte etter. "Tilfgeldigvis" kjørte de i hverandre (eller noe) her med oss og de løp ut av bilene. Dermed var de første skuddene vi hørte han ene mannen fra en av gjengene som ble drept utenfor det hotelet som er like med oss (på venstre side av der vi bor og som lå rett bak oss på stranda der vi lå). Så løpte/kjørte de videre til andre siden av der vi bor (var den grå bilen mennene ved veien pekte om. vi krysset mest sannsynlig gaten rett etterpå for vi bor midt mellom de som ble drept. På andre siden av oss tok noen seg inni et hus. Det var rundt der et par til drept,og der han siste jeg/ damen så ble arrestert. Det sies at noen slapp unna men mest sannsynlig er de ikke her lenger.
Det er sikkert ikke noe å være redd for, og de andre sier at det er trygt å gå ut nå. Vi har planer om å gå ut å spise amerikansk taco borte i gaten. Jeg er egentlig ikke så redd lenger, men bildene, lyden av skuddene, bildene av alle de redde menneskene slipper liksom ikke helt. Menmen, det går nok bra tilslutt. Jeg har hvert fall funnet ut at Canipy ikke var så ille likevel. Det var hvertfall ingen ting i forhold til dette...
Ta vare på dere folkens, så skal jeg prøve å ta vare på meg:-)
Love ya!!
tirsdag 12. oktober 2010
Karaokebar!!
Nå føler jeg at jeg har vært så mye på veldig forskjellige karokebarer at selve begrepet trenger en forklaring. I følge Norske store leksikon er karaoke et japansk ord og betyr "tomt orkester". Videre står det at det kan være musikkanlegg eller jukeboks med innspillinger av populære melodier der sangsolisten mangler, slik at hvem som helst via en microfon kan synge med orkester-akkompagnement. Derrmed vet vi første delen. For dem av dere som aldri har vært på en bar kan jeg opplyse om at en bar (via store norske leksikon) opprinnelig er et bevertningslokale hvor alkoholdrikker etter engelsk og amerikansk skikk skjenkes ved en høy, skranke lignende disk. Når man putter disse to definisjonene sammen skulle man tro at karaokebar er et alkoholdrikkende sted er man kan synge sanger. Men, er det virkelig sånn?
Uansett var det karaoke og det var alkohol, så det er klart at kvelden slo ann:-D
Hver gang vi raste måtte vi drikke en shoot .
I 2006 da jeg bodde på et 5 stjerners hotell i Kina med folkehøgskolen hadde vi ikke lov å gå ut. Likevel fant jeg og noen andre ut at vi måtte sjekke ut karaokebaren i kjelleren. Da vi hadde mannet oss opp på et par rusbrus (den gangen var vi jo tross alt ganske unge, jeg var jo faktisk ikke fylt 18 engang..:-s) . Vel hvertfall da vi kom ned dit satt det kvinner på rad og rekke, og ja jeg bruker ordet kvinner fordi disse var ganske iforseggjort. Et annet ord jeg kunne brukt om dem ville nok vært protistuerte:-p Med andre ord, som dere som har vært på samme hotell i Kina kanskje har skjønt så var denne karaokebaren altså et bordell...
En av mine første lønninger i Norge fikk jeg etter å ha jobbet deltid i Bergen på et innedørslekeland som het klovneland. (Vel, det skiftet navn til lekeland for å unngå dårlige assosisjoner etter en alvorlig ulykke..) Uansett, denne lønningen brukte jeg på å kjøpe meg en karaokemaskin, som er en utrolig fansy maskin man synger sanger på. Man kan tilogmed forandre toneleie hvis man syns sangen er for lys eller mørk. (Vennene mine kaller den "sydenkaraoke", så i følge dem skulle man tro at i syden er karaokebar et sted de selger alkohol og har slike maskiner man kan synge med.)
Hvertfall i god tro etter en litt annerledes karaoketur i Kina, tenkte jeg å teste ut karaoke her i Mexico. Veel, da vi kom inn på den irske puben på onsdag (som er da det er karaokenight) så var det ikke bare musikk og alkohol, men også utrolig mange skeive folk. Og til alle mine venner som er skeive : "YOU KNOW I LOVE YOU". BUT; det var like vel rart å se så mange skeive (men selcfølgelig utrooolig hyggelige mennesker) samlet på samme sted.
Uansett var det karaoke og det var alkohol, så det er klart at kvelden slo ann:-DI dag var vi der igjen, og siden det ikke er onsdag var det ikke karaokenight, MEN de hadde et utrolig morsomt spill.
Hver gang vi raste måtte vi drikke en shoot .Men nå må jeg sove for mistenker at jeg skal på shopping i morgen. Hvis ikke skal jeg nok klare å finne på noe annet spennende:-p
søndag 3. oktober 2010
Barnehjemmet- En fantastisk dag!!
Hola!
Tenkte kanskje at noen av dere lurer på hvorfor det står så lite om hva jeg egentlig driver med her. (Og ja, selv om det er lite kommentarer her, hinthint, så vet jeg at det er noen som leser den:-p). Jeg har ikke skrevet så mye om barnehjemmet av den grunn at det er viktig å ta hensyn med barna i forhold til personværn. Men nå skal jeg skrive litt likevel, så får det heller bli litt mer generelt. Jeg har utrolig mange fine bilder av de fantastiske barna, og selv om jeg på noen måter ønsker å legge de ut velger den fornuftige siden i meg likevel å la vær. Mulig jeg er for forsiktig men det er et valg jeg har tatt. Jeg skal prøve å legge ut litt generelle bilder etterhvert.
Da jeg kom hit visste jeg lite om hva jeg gikk til. Jeg trodde vi skulle være på et barnehjem ganske ofte, enda jeg visste at vi også hadde en oppgave å skrive. Det viste seg fort at vi følte at vi ikke lærte så mye av å være på barnehjemmet, og at oppgaveskrivingen og intervju osv kom til å ta mye mer tid enn hvertfall jeg hadde tenkt. Derfor begynte vi å være på barnehjemmet en gang i uken, som regel sammen med en annen. Dermed kom det folk fra gruppen til barnehjemmet 3 ganger i uken. I starten syntes jeg dette hørtes lite ut, men jeg forsto fort hvor slitsomt og mye krefter et tok å være der. På grunn av språkproblemer må man bruke seg selv på en helt annen måte, og samtidig holde en ekstrem konsentrasjon for å prøve å forstå hva de sier. Det er vanskelig nok å snakke og peke for å formidle det man ønsker, men når man skal snakke med jenten på barnehjemmet som er blind og ikke kan peke, da er det vanskelig da.... Dette viser hvor mye vi får gratis ved hjelp av kroppsspråk. Jeg er sikker på at vi betyr noe for de når vi er på barnehjemmet men ofte er det ikke så mange barn og det føles ikke som det er så mye vi får gjort.
De som var der fra Norge i fjor har sagt at barnehjemmet var helt annerledes i fjor. Det var ikke noe ordentlig lekeområdet, og jeg tror de har sagt at selve romløsningene og alt er blitt mye bedre der nå. De i fjor fokuserte på å ordne lekeområdet til dem, noe som ble veldig fint og det kan virke som at mye annet er blitt gjort etter at de var der. Barnehjemmet får noe hjelp fra sosialkontoret her, men det er ikke snakk om mye, så mesteparten av økonomien kommer fra donasjoner. Mye fra Canada blant annet. Siden barna får alt de trenger av mat og klær (riktignok ikke alltid i riktige størrelser osv) har vi sett muligheten til å kunne gi de noe helt annet, nemlig opplevelser... For ikke lenge siden lagde vi pannekaker med/til dem på kvelden og de fikk velge akkurat hva de ville ha på av forskjellig syltetøy, rømme, sukker og sjokolade. Dette likte de så godt at noen tok til og med på alt. Det virker som sjefen på barnehjemmet syns det var hyggelig at vi skjemte dem bort slik, noe som kanskje kan være vanskelig for dem å gjøre både fordi de må jobbe for å få endene til å møtes, og kanskje også fordi det er vanskeligere for dem å gjøre sånne ting uten at rutinene deres sklir ut? Når vi kommer utenifra føler jeg at vi kan velge å la de drikke til maten når vi serverer uten at det sklir ut når det er de ansatte på barnehjemmet som lager maten. Hvertfall var barna helt i hundre, og det virket som de storkoste seg.
I dag tok vi med oss de som bor på barnhjemmet hele tiden og noen andre og dro til en zoologisk hage (en del av de andre bor der bare i ukedagene og reiser hjem i helgene). Vi leide to store bilder til transport og tok med oss 11 barn, der en av dem er funksjonshemmed. Sjefen på barnehjemmet ble også med. Mange følgte nysgjerrig med da vi gjørte gjennom nærmeste by, og det kunne virke som de ikke var vant til å være andre steder enn i byen de bor. For alt vi vet kan det være noen av dem aldri har vært utenfor... Hvertfall var de spendte og glade hele veien. Da vi kom til zooen delte vi de inn slik at alle i gruppen tok annsvar for to barn hver. Noen ganger fungerte kanskje ikke deligen helt, dersom et barn hele tiden løp og en kanskje ville gå en helt anne nvei. Jeg må legge til at det å ikke beherske et språk gir en mye utfordringer. I Norge kan man få barn til å gjøre som du ønsker ved hjelp av det du sier, her måtte man gjerne få det til på andre måter. Selv om man kan noen ord er ikke det nok til å argumentere mot dem slik at de hører. Da gjelder det å være litt lur, slik at de likevel blir med deg. For min del hjalp det veldig å låne bort kamerat mitt, for ville de låne det kunne de ikke løpe fra meg. Det var mange dyr å se på, og jeg tror de fleste syntes det var veldig spennende. Likevel slo tanken meg at norske barn ville ikke vært fornøyd med en slik park. De ville syntes den var alt for liten, og alt for lite å kjøpe.
Vi hadde beregnet å spise mat der så vi hadde ikke tatt med matpakke. På internett sto det hva det kostet for mat og det så overkommelig ut. Men da vi kom dit var resturanten stengt frem til april eller noe.. Og det er jo litt lenge å vente med 11 sultne barn. Heldigvis fikk vi sjåførene til å stoppe på macdonalds på veien tilbake, noe barna syntes var utrolig stas. Itilegg til å spise krabbet vi rundt i sånne store lekeapperattunnellsaker, og de som kjenner meg kan jo tenke seg hvor jeg brukte tiden min:-p Det må være rart for dem, for selv om de har voksne rundt seg på barnehjemmet som er glad i dem og gir dem omsorg så leker ikke de voksne med dem her på samme måte som mange ville gjort i Norge. Jeg tror ikke man ser på den biten som like viktig.
VI hadde selvfølgelig noen utfordringer også men ellers ville det jo vært kjedelig. Eller...?
1. Ene jenten ble bilsyk og kastet opp over Natalie
2. Ene gutten bæsjet på seg så det rant bæsj ned på gulvet og utover hele beina enda han hadde en gigantisk bleie på seg under. Tror det var en del andre bleieskift som pågikk samtidig. (Men hei.. hva kan man vente når man forer de med fastfood?)
3. Veel, kan egentlig ikke komme på mer. Var jo en utfordring at det ikke var mat på zooen, men det ble aldri et problem for alt løste seg.
4. Kanskje det var en utfordring for sjåførene av de utrolig fine bilene (med aircondition og alt) at den ene bilen ble spydd ned, og den andre bæsjet ned? (Spendt på om vi får leie dem igjen..:-p)
MEN uansett utfordringer eller ikke.. Det var så utrolig verdt det! Barna lyste opp, og virkelig koste seg og sjefen for barnehjemmet virket utrolig rørt og glemte oss hardt før vi dro. Men uansett, det jeg tror jeg vil huske best er kommentarene til barna. Jeg vil plukke ut tre her.
1. En liten jente ropte på Janne da vi var på mcdonalds og hvisket til henne: "Dette har vært en fin dag."
2. En gutt vi vet ikke går på skole fordi han mangler de riktige papirene og dermed er mye inne på barnehjemmet sa at dette var den beste dagen i livet hans. (Eller en av dem hvertfall..)
3. Den mest rørende av de alle. Kanskje fordi dette var den eneste av disse tre jeg hørte selv og jeg hørte engasjementet i stemmen hennes da hun sa: "Dette er som en drøm. Først ZOOLOGISK HAGE og så MCDONALDS!"
Utrolig fint å se at vi klarte å gjøre noe som virkelig betydde noe for dem. Kanskje dette er noe de vil huske senere, og kanskje er vi med å bety noe viktig for noen, enda vi ikke kommer til å kunne være her for dem så lenge fremover. Jeg håper og tror at vi klarer å gi de masse sånne fine opplevelser før vi drar. Jeg dro med innstillingen at jeg ville vise at jeg ville lære noe her, og ikke komme og vise hvordan vi gjør ting i Norge og det syns jeg at jeg på mange måter klarer. Jeg tenkte også at jeg ikke ville komme som den rike nordmannen som hadde penger, men det er sånn de ser på oss uansett og det er faktisk et faktum. Iforhold til de her er jeg en rik nordmann. Og når jeg først er det, og jeg vet at de får sine basis behov dekket ser jeg ingenting feil i at vi kan ta de med på ting de kanskje ikke ville fått være med på ellers.
Jeg vil svært gjerne takke alle dere som har satt inn penger til oss som har vært med på å gjøre dette mulig. Jeg håper dere etter å ha lest dette innser at dere har vært med på å gjøre noe helt spesielt for noen barn på andre siden av verden. Noe som har gledet dem, og som kanskje kan glede dem i lang tid fremover. Hvem vet, kanskje denne gleden kan være en del av noe som gjør at de føler at det er et håp for dem..? Kanskje vi alle faktisk har vært med på å bidra til noe som er større enn hva vi kan tenke oss? Og om vi ikke har det, så har vi i hvertfall gitt 11 barn en fantastisk dag. Tusen takk! Skulle noen av dere ønske å sette inn mer, enten dere har gjort det før eller ikke kan dere sette det inn på 1201.05.21325 Alle monner drar:-) Om dere ikke ønsker det så har dere allerede bidratt med å lese dette og fått et innblikk i hvordan noen andre mennesker som har en annen livssituasjon enn oss selv har det. Hvem vet, kanskje det er med på å gi dere et innblikk dere kan bruke til noe senere i livet:-)
Dette har vært en helt fantastisk dag:-) Tusen takk til alle i gruppen, og alle dere andre som har vært med på å gjøre dette mulig!!:-)
Tenkte kanskje at noen av dere lurer på hvorfor det står så lite om hva jeg egentlig driver med her. (Og ja, selv om det er lite kommentarer her, hinthint, så vet jeg at det er noen som leser den:-p). Jeg har ikke skrevet så mye om barnehjemmet av den grunn at det er viktig å ta hensyn med barna i forhold til personværn. Men nå skal jeg skrive litt likevel, så får det heller bli litt mer generelt. Jeg har utrolig mange fine bilder av de fantastiske barna, og selv om jeg på noen måter ønsker å legge de ut velger den fornuftige siden i meg likevel å la vær. Mulig jeg er for forsiktig men det er et valg jeg har tatt. Jeg skal prøve å legge ut litt generelle bilder etterhvert.
Da jeg kom hit visste jeg lite om hva jeg gikk til. Jeg trodde vi skulle være på et barnehjem ganske ofte, enda jeg visste at vi også hadde en oppgave å skrive. Det viste seg fort at vi følte at vi ikke lærte så mye av å være på barnehjemmet, og at oppgaveskrivingen og intervju osv kom til å ta mye mer tid enn hvertfall jeg hadde tenkt. Derfor begynte vi å være på barnehjemmet en gang i uken, som regel sammen med en annen. Dermed kom det folk fra gruppen til barnehjemmet 3 ganger i uken. I starten syntes jeg dette hørtes lite ut, men jeg forsto fort hvor slitsomt og mye krefter et tok å være der. På grunn av språkproblemer må man bruke seg selv på en helt annen måte, og samtidig holde en ekstrem konsentrasjon for å prøve å forstå hva de sier. Det er vanskelig nok å snakke og peke for å formidle det man ønsker, men når man skal snakke med jenten på barnehjemmet som er blind og ikke kan peke, da er det vanskelig da.... Dette viser hvor mye vi får gratis ved hjelp av kroppsspråk. Jeg er sikker på at vi betyr noe for de når vi er på barnehjemmet men ofte er det ikke så mange barn og det føles ikke som det er så mye vi får gjort.
De som var der fra Norge i fjor har sagt at barnehjemmet var helt annerledes i fjor. Det var ikke noe ordentlig lekeområdet, og jeg tror de har sagt at selve romløsningene og alt er blitt mye bedre der nå. De i fjor fokuserte på å ordne lekeområdet til dem, noe som ble veldig fint og det kan virke som at mye annet er blitt gjort etter at de var der. Barnehjemmet får noe hjelp fra sosialkontoret her, men det er ikke snakk om mye, så mesteparten av økonomien kommer fra donasjoner. Mye fra Canada blant annet. Siden barna får alt de trenger av mat og klær (riktignok ikke alltid i riktige størrelser osv) har vi sett muligheten til å kunne gi de noe helt annet, nemlig opplevelser... For ikke lenge siden lagde vi pannekaker med/til dem på kvelden og de fikk velge akkurat hva de ville ha på av forskjellig syltetøy, rømme, sukker og sjokolade. Dette likte de så godt at noen tok til og med på alt. Det virker som sjefen på barnehjemmet syns det var hyggelig at vi skjemte dem bort slik, noe som kanskje kan være vanskelig for dem å gjøre både fordi de må jobbe for å få endene til å møtes, og kanskje også fordi det er vanskeligere for dem å gjøre sånne ting uten at rutinene deres sklir ut? Når vi kommer utenifra føler jeg at vi kan velge å la de drikke til maten når vi serverer uten at det sklir ut når det er de ansatte på barnehjemmet som lager maten. Hvertfall var barna helt i hundre, og det virket som de storkoste seg.
I dag tok vi med oss de som bor på barnhjemmet hele tiden og noen andre og dro til en zoologisk hage (en del av de andre bor der bare i ukedagene og reiser hjem i helgene). Vi leide to store bilder til transport og tok med oss 11 barn, der en av dem er funksjonshemmed. Sjefen på barnehjemmet ble også med. Mange følgte nysgjerrig med da vi gjørte gjennom nærmeste by, og det kunne virke som de ikke var vant til å være andre steder enn i byen de bor. For alt vi vet kan det være noen av dem aldri har vært utenfor... Hvertfall var de spendte og glade hele veien. Da vi kom til zooen delte vi de inn slik at alle i gruppen tok annsvar for to barn hver. Noen ganger fungerte kanskje ikke deligen helt, dersom et barn hele tiden løp og en kanskje ville gå en helt anne nvei. Jeg må legge til at det å ikke beherske et språk gir en mye utfordringer. I Norge kan man få barn til å gjøre som du ønsker ved hjelp av det du sier, her måtte man gjerne få det til på andre måter. Selv om man kan noen ord er ikke det nok til å argumentere mot dem slik at de hører. Da gjelder det å være litt lur, slik at de likevel blir med deg. For min del hjalp det veldig å låne bort kamerat mitt, for ville de låne det kunne de ikke løpe fra meg. Det var mange dyr å se på, og jeg tror de fleste syntes det var veldig spennende. Likevel slo tanken meg at norske barn ville ikke vært fornøyd med en slik park. De ville syntes den var alt for liten, og alt for lite å kjøpe.
Vi hadde beregnet å spise mat der så vi hadde ikke tatt med matpakke. På internett sto det hva det kostet for mat og det så overkommelig ut. Men da vi kom dit var resturanten stengt frem til april eller noe.. Og det er jo litt lenge å vente med 11 sultne barn. Heldigvis fikk vi sjåførene til å stoppe på macdonalds på veien tilbake, noe barna syntes var utrolig stas. Itilegg til å spise krabbet vi rundt i sånne store lekeapperattunnellsaker, og de som kjenner meg kan jo tenke seg hvor jeg brukte tiden min:-p Det må være rart for dem, for selv om de har voksne rundt seg på barnehjemmet som er glad i dem og gir dem omsorg så leker ikke de voksne med dem her på samme måte som mange ville gjort i Norge. Jeg tror ikke man ser på den biten som like viktig.
VI hadde selvfølgelig noen utfordringer også men ellers ville det jo vært kjedelig. Eller...?
1. Ene jenten ble bilsyk og kastet opp over Natalie
2. Ene gutten bæsjet på seg så det rant bæsj ned på gulvet og utover hele beina enda han hadde en gigantisk bleie på seg under. Tror det var en del andre bleieskift som pågikk samtidig. (Men hei.. hva kan man vente når man forer de med fastfood?)
3. Veel, kan egentlig ikke komme på mer. Var jo en utfordring at det ikke var mat på zooen, men det ble aldri et problem for alt løste seg.
4. Kanskje det var en utfordring for sjåførene av de utrolig fine bilene (med aircondition og alt) at den ene bilen ble spydd ned, og den andre bæsjet ned? (Spendt på om vi får leie dem igjen..:-p)
MEN uansett utfordringer eller ikke.. Det var så utrolig verdt det! Barna lyste opp, og virkelig koste seg og sjefen for barnehjemmet virket utrolig rørt og glemte oss hardt før vi dro. Men uansett, det jeg tror jeg vil huske best er kommentarene til barna. Jeg vil plukke ut tre her.
1. En liten jente ropte på Janne da vi var på mcdonalds og hvisket til henne: "Dette har vært en fin dag."
2. En gutt vi vet ikke går på skole fordi han mangler de riktige papirene og dermed er mye inne på barnehjemmet sa at dette var den beste dagen i livet hans. (Eller en av dem hvertfall..)
3. Den mest rørende av de alle. Kanskje fordi dette var den eneste av disse tre jeg hørte selv og jeg hørte engasjementet i stemmen hennes da hun sa: "Dette er som en drøm. Først ZOOLOGISK HAGE og så MCDONALDS!"
Utrolig fint å se at vi klarte å gjøre noe som virkelig betydde noe for dem. Kanskje dette er noe de vil huske senere, og kanskje er vi med å bety noe viktig for noen, enda vi ikke kommer til å kunne være her for dem så lenge fremover. Jeg håper og tror at vi klarer å gi de masse sånne fine opplevelser før vi drar. Jeg dro med innstillingen at jeg ville vise at jeg ville lære noe her, og ikke komme og vise hvordan vi gjør ting i Norge og det syns jeg at jeg på mange måter klarer. Jeg tenkte også at jeg ikke ville komme som den rike nordmannen som hadde penger, men det er sånn de ser på oss uansett og det er faktisk et faktum. Iforhold til de her er jeg en rik nordmann. Og når jeg først er det, og jeg vet at de får sine basis behov dekket ser jeg ingenting feil i at vi kan ta de med på ting de kanskje ikke ville fått være med på ellers.
Jeg vil svært gjerne takke alle dere som har satt inn penger til oss som har vært med på å gjøre dette mulig. Jeg håper dere etter å ha lest dette innser at dere har vært med på å gjøre noe helt spesielt for noen barn på andre siden av verden. Noe som har gledet dem, og som kanskje kan glede dem i lang tid fremover. Hvem vet, kanskje denne gleden kan være en del av noe som gjør at de føler at det er et håp for dem..? Kanskje vi alle faktisk har vært med på å bidra til noe som er større enn hva vi kan tenke oss? Og om vi ikke har det, så har vi i hvertfall gitt 11 barn en fantastisk dag. Tusen takk! Skulle noen av dere ønske å sette inn mer, enten dere har gjort det før eller ikke kan dere sette det inn på 1201.05.21325 Alle monner drar:-) Om dere ikke ønsker det så har dere allerede bidratt med å lese dette og fått et innblikk i hvordan noen andre mennesker som har en annen livssituasjon enn oss selv har det. Hvem vet, kanskje det er med på å gi dere et innblikk dere kan bruke til noe senere i livet:-)
Dette har vært en helt fantastisk dag:-) Tusen takk til alle i gruppen, og alle dere andre som har vært med på å gjøre dette mulig!!:-)
fredag 1. oktober 2010
Å være gammel kan nok være bra..
I helgen satt vi oss på bussen på vei til Guadalajara for å tilbringe en langweekend der:-) Det var en 5 timer lang tur, på en ganske ekkel vei:-S Vi så masse ulykker på veien og jeg måtte tilslutt bare blokke ut verden utenfor og rett og slett sove meg gjennom det. Jeg var en liten tur på toalettet, noe jeg hadde sett at flere av de andre jeg kjente hadde vært underveis. Da jeg var ferdig fant jeg ikke ut hvordan jeg skulle trekke ned, og spurte de andre. Det viste seg at ingen av de andre som var der hadde skjønt det heller så dermed var det ikke så mye mer å gjøre enn å bare sitte seg stille og rolig ned igjen å sove videre.
Da vi kom frem kastet vi oss i noen taxier. Stor var gleden da vi kom frem på hotellet og ble møtt av verdens blideste pikkolo, som tok koffertene opp på sånn tralle som man ser på Hotel Cæsar. Skikkelig glamorøst med andre ord, og gratis drops i resepsjonen. Da vi kom inn på rommene var de gigantiske med to store dobbeltsenger på hvert. Jammen bra at vi var 3 som skulle dele. 600 norske kroner for 3 døgn. Det var som en drøm:-D Svømmebasseng ute tilogmed! (Ikke at vi rakk å bruke det da men:-p)
Første dagen oppsøkte vi et gigantisk senter, med innendørs minigolf, scene, donutssted, masse butikker og masse spisesteder. Med andre ord alt jeg digger:-D Her handlet vi litt før vi dro til hotellet ganske så slitne, noen med flere poser enn andre. Dagen etter var det tidlig opp og spasertur til sentrum.
Her spiser vi en god frokost.
Dermed så vi på en fin katedral og dro på det lokale markede. Det var fint og stort, men de gadd ikke sette ned prisene til oss og siden dette var et typisk prutested dro vi derfra. Jeg rakk kjøpe meg phoncho først heldigvis. Jeg tenkte kanskje jeg måtte reise hjem i den siden jeg er redd for overvekt, men da jeg kom på at jeg skulle ta fly alene var jeg ikke lenger like overbevist.
Etter dette delte vi oss, noen dro tilbake til senteret mens andre ville utforske sentrum nærmere. Jeg var såklart blant dem:-p Vi var innom en utrolig kul cowboy butikk der jeg prøvde et par knall rosa boots. Det ble ikke dem, men en cowboy hatt måtte jeg såklart ha:-D Så vandret vi litt i butikker og handlet litt før vi satt oss på en sightsingbuss for å se litt av byn. Før vi begynte å kjøre kom det et filmteam og filmet oss og intervjuet Janne om hva hun mente om at de skulle samle alle de pene menneskene for seg på et sted og de stygge på et annet. De ble såklart storsjarmert av Janne og ropte gjentatte ganger at hun skulle ringe dem. Så bli ikke overrasket om dere ser oss på meksikansk tv:-p
Her er tvteamet i full action før de kom bort til oss.
Etterpå var det en middag før vi la oss for vi måtte jo være uthvilt til dagen etter. Og det var vi såklart. Hvem er vel ikke uthvilt til en utflukt til Tequila for å lære, ja nettopp hvordan man lager tequila:-D Bussturen til tror jeg er den rareste jeg har vært med på. Vi ble kjørt med en minibuss som skulle ta oss med på selve turen så vi ble som en liten gruppe sammen med dem andre. Man skulle kanskje tro at det er mange som drar på slike turer, og vel kanskje det er det, men hos oss var det alt fra 30 åringer (ikke at de er sååå gamle da,men..) og opp til gaaamle mennesker på sånn besteforeldrealder (ikke bli fornærmet om du leser dette farmor, jeg vet pappa snakket om å printe dette ut til deg, men du er såklart ikke gammel:-)) Hvertfall føltes det som vi var på en pensjonisttur, ikke bare på grunn av alderen men mest på grunn av stemningen. I starten måtte alle fortelle hva de het og hvor de kom fra, så klappet alle de andre. Guiden vår skulle være veldig morsom tror jeg, og kom med masse spøker vi ikke skjønte, men til vårt forsvar var det meste på spansk. Hun snakket ikke så godt engelsk mente hun, og var like stolt hver gang hun hadde klart å si noe til oss.
SÅ kom vi til første stopp der vi var på en tequilla fabrikk som het "Tres Mujeres". Det var veldig morsomt. Her fikk vi være med å hakke opp Tequillaplanten som stod i bakken da vi kom, og vi fikk smake direkte på planten. Det kjentes ut som frukt og var egentlig ganske greit:-p
Tequilla made by Nancy:-D
Da vi kom frem kastet vi oss i noen taxier. Stor var gleden da vi kom frem på hotellet og ble møtt av verdens blideste pikkolo, som tok koffertene opp på sånn tralle som man ser på Hotel Cæsar. Skikkelig glamorøst med andre ord, og gratis drops i resepsjonen. Da vi kom inn på rommene var de gigantiske med to store dobbeltsenger på hvert. Jammen bra at vi var 3 som skulle dele. 600 norske kroner for 3 døgn. Det var som en drøm:-D Svømmebasseng ute tilogmed! (Ikke at vi rakk å bruke det da men:-p)
Første dagen oppsøkte vi et gigantisk senter, med innendørs minigolf, scene, donutssted, masse butikker og masse spisesteder. Med andre ord alt jeg digger:-D Her handlet vi litt før vi dro til hotellet ganske så slitne, noen med flere poser enn andre. Dagen etter var det tidlig opp og spasertur til sentrum.
Her spiser vi en god frokost.Dermed så vi på en fin katedral og dro på det lokale markede. Det var fint og stort, men de gadd ikke sette ned prisene til oss og siden dette var et typisk prutested dro vi derfra. Jeg rakk kjøpe meg phoncho først heldigvis. Jeg tenkte kanskje jeg måtte reise hjem i den siden jeg er redd for overvekt, men da jeg kom på at jeg skulle ta fly alene var jeg ikke lenger like overbevist.
Etter dette delte vi oss, noen dro tilbake til senteret mens andre ville utforske sentrum nærmere. Jeg var såklart blant dem:-p Vi var innom en utrolig kul cowboy butikk der jeg prøvde et par knall rosa boots. Det ble ikke dem, men en cowboy hatt måtte jeg såklart ha:-D Så vandret vi litt i butikker og handlet litt før vi satt oss på en sightsingbuss for å se litt av byn. Før vi begynte å kjøre kom det et filmteam og filmet oss og intervjuet Janne om hva hun mente om at de skulle samle alle de pene menneskene for seg på et sted og de stygge på et annet. De ble såklart storsjarmert av Janne og ropte gjentatte ganger at hun skulle ringe dem. Så bli ikke overrasket om dere ser oss på meksikansk tv:-p
Her er tvteamet i full action før de kom bort til oss.Etterpå var det en middag før vi la oss for vi måtte jo være uthvilt til dagen etter. Og det var vi såklart. Hvem er vel ikke uthvilt til en utflukt til Tequila for å lære, ja nettopp hvordan man lager tequila:-D Bussturen til tror jeg er den rareste jeg har vært med på. Vi ble kjørt med en minibuss som skulle ta oss med på selve turen så vi ble som en liten gruppe sammen med dem andre. Man skulle kanskje tro at det er mange som drar på slike turer, og vel kanskje det er det, men hos oss var det alt fra 30 åringer (ikke at de er sååå gamle da,men..) og opp til gaaamle mennesker på sånn besteforeldrealder (ikke bli fornærmet om du leser dette farmor, jeg vet pappa snakket om å printe dette ut til deg, men du er såklart ikke gammel:-)) Hvertfall føltes det som vi var på en pensjonisttur, ikke bare på grunn av alderen men mest på grunn av stemningen. I starten måtte alle fortelle hva de het og hvor de kom fra, så klappet alle de andre. Guiden vår skulle være veldig morsom tror jeg, og kom med masse spøker vi ikke skjønte, men til vårt forsvar var det meste på spansk. Hun snakket ikke så godt engelsk mente hun, og var like stolt hver gang hun hadde klart å si noe til oss.
SÅ kom vi til første stopp der vi var på en tequilla fabrikk som het "Tres Mujeres". Det var veldig morsomt. Her fikk vi være med å hakke opp Tequillaplanten som stod i bakken da vi kom, og vi fikk smake direkte på planten. Det kjentes ut som frukt og var egentlig ganske greit:-p
Tequilla made by Nancy:-DSå gikk vi inn å fikk se der de lagde det til den tequillaen som er mer kjent for oss. Den vi drikker med andre ord. Endelig kom tiden for prøvesmaking noe som var veldig morsomt:-D Jeg ble veldig overasket over at jo eldre tequillaen var jo verre var den. Ifølge vin er det jo den som er best, men veel det var ikke vi helt enig i. (Det vil si Janne og meg for vi var de eneste som smakte på alle:-p) Underveis kom det masse folk å ville ta bilder med oss, så vi følte oss litt som filmstjerner der vi sto med tequillaen i hånden og sitronen i munnen, og fremmede folk ved siden av oss som smilte til kameraer. 
Janne and Nancy in action:-)
Etter en liten shopping dro vi videre til selve byen der vi fikk en tur innom en ny fabrikk, nemlig Jose. Dere vet hvem det er folkens for han ser vi mye til hjemme i Norge. På flaskene hvertfall:-D Det var morsomt å se her også men helt forskjellig fra forrige sted. VI fikk ikke være med på noe, og måtte holde oss innenfor gule streker pluss gå med hårnett:-s Men vi fikk hvertfall smaksprøver her også:-D Uten sitron og salt vel og merke. Den ene tequillaen etter den andre, og de smakte bare verre og verre. Og jeg liker egentlig tequilla altså... Så kom vi til en fugl og vi skulle gjette hva den het. Jeg gjettet Jose og ble den heldige vinneren av 2 margarittaer. Da begynte jeg å skjønne at selv om jeg ikke nådde målet mitt på 1 tequillashotter, kunne jeg nå det totalt. (Jeg smakte forresten på alle tequillaene vi fikk smake. Tror det var 7 forskjellige.)
Etter dette tok bussen oss videre til en resturant vi skulle spise på. Jeg bestilte pizza, men den kom ikke før nesten alle de andre hadde spist opp.
Janne and Nancy in action:-)Etter en liten shopping dro vi videre til selve byen der vi fikk en tur innom en ny fabrikk, nemlig Jose. Dere vet hvem det er folkens for han ser vi mye til hjemme i Norge. På flaskene hvertfall:-D Det var morsomt å se her også men helt forskjellig fra forrige sted. VI fikk ikke være med på noe, og måtte holde oss innenfor gule streker pluss gå med hårnett:-s Men vi fikk hvertfall smaksprøver her også:-D Uten sitron og salt vel og merke. Den ene tequillaen etter den andre, og de smakte bare verre og verre. Og jeg liker egentlig tequilla altså... Så kom vi til en fugl og vi skulle gjette hva den het. Jeg gjettet Jose og ble den heldige vinneren av 2 margarittaer. Da begynte jeg å skjønne at selv om jeg ikke nådde målet mitt på 1 tequillashotter, kunne jeg nå det totalt. (Jeg smakte forresten på alle tequillaene vi fikk smake. Tror det var 7 forskjellige.)
Etter dette tok bussen oss videre til en resturant vi skulle spise på. Jeg bestilte pizza, men den kom ikke før nesten alle de andre hadde spist opp.
Heldigvis fant jeg noe jeg kunne leke med mens jeg ventet...
Da jeg endelig fikk maten var alle de andre i bussgruppa vår, tror til og med de fleste var gått tilbake på bussen. Jeg rakk kaste i meg et par stykker før jeg fikk pakket ned resten og tatt det med meg på bussen. Siste stopp på veien tilbake var et sted der vi fikk smake på forskjellige eggelikører. Jeg smakte en med kaffesmak og den var god den, men likevel måtte jeg innse at å smake på alt ikke kom til å gå lenger. Å smake på masse forskjellige eggelikører er over selv mitt nivå enda jeg i utgangspunktet er veldig glad i søtsaker. Så dro vi hjemover og sov litt før vi tok en kveldstur til byn å så på livet litt.
Dagen etter så vi litt til i byn, og shoppet litt mer før vi satt oss på bussen tilbake til Buscerias, Puerto Vallarta. (Skriver det så detaljert tilfelle noen får lyst til å besøke meg:-P)
Det var en utrolig fin tur, og er det sånn det er å bli gammel så er det bare å glede seg:-D
Dagen etter så vi litt til i byn, og shoppet litt mer før vi satt oss på bussen tilbake til Buscerias, Puerto Vallarta. (Skriver det så detaljert tilfelle noen får lyst til å besøke meg:-P)
Det var en utrolig fin tur, og er det sånn det er å bli gammel så er det bare å glede seg:-D
onsdag 22. september 2010
BÅTTUR
På søndag dro vi på ny båttur. Dette var en 8 timers lang tur der vi skulle få mat og igjen open bar, men noen hadde tatt sin lærdom. Vi møtte 07.45 ikke så langt fra der vi bor der mannen vi hadde bestilt turen av skulle frakte oss til båten. Vi tenkte han skulle kjøre oss, eller at det var bestilt en buss, men han fulgte oss rett og slett til rutebussen og betalte bilettene for oss der. Da han gikk rundt i bussen og delte ut biletten til hver og en av oss 6 følte jeg meg plutselig som en liten barnehageunge igjen:-p Men ellers var han veldig koslig.
Da vi kom frem til havna fikk vi frokost, som var crossaint og frukt og et glass juice. Vi ble også anbefalt å ha med en del viktig utstyr, som solkrem, myggolje, hatt osv. Jeg hadde det meste, men unntak av hatten og tok derfor den oppfordringen svært seriøst og kjøpte meg så klart en hatt.
Da vi kom på båten fant vi gode plasse på dekk der vi ganske så snart lå i bikini og solte oss. Det var deilig. Etter hvert kom turen til første stopp som var snorkling.
Dette var noe jeg aldri hadde prøvd før men virkelig elsket:-D
Så mange fine fisker, bare rett under oss:-D
Etterpå kunne vi velge mellom å ligge på en strand eller gå til en foss og vi valgte sistnevnte. Da kunne vi igjen velge om vi ville gå, eller ri på hest.
Ved fossen satt vi å slappet av litt, men egentlig klarte jeg verken det eller å gjøre noe annet før jeg var trygt nede. For jeg hadde jo enda en tur med hesten igjen. Og denne gangen var det nedover...
Veel, jeg tror den litt spesielle utflukten på vei opp hadde knytt litt bånd mellom oss, for nedover begynte jeg å stole på han. Vi snakket sammen på engelsk, norsk, spansk, tysk, fransk og det jeg kunne et par skrytende ord på bare slik at jeg skulle være sikker på at hesten følte vi kunne stole på hverandre. Da hesten min nok en gang etter en stund fant en annen vei var jeg faktisk ikke like redd. Vi snakket rolig sammen hele veien, og på mange måter tror jeg vi er litt like jeg og hesten. Begge har litt behov for litt alenetid. Her varte det faktisk en stund at det bare var oss to og ingen andre i øyesyn. Etter hvert dukket et enslig esel opp, og hvis du trodde det var harmløst og kjedelig å kappkjøre med et esel, så har du nok ikke prøvd. Først red vi forbi eselet (husk at stien er smaaaal), så satt eselet opp farten bak oss og red forbi, så så hesten min en sidevei og satte opp farten inn på den slik at da vi kom inn på samme sti igjen var han først.
Heldigvis var det en hestejente i nærheten som så hvordan dette kunne utvikle seg og tok seg av eselet slik at vi kunne ri videre i litt mer avslappede forhold. Vi klarte det og da vi kom ned hesten og meg, klarte heldigvis hesten og gå til riktig plass og stoppe av seg selv. * Flinke hesten!
I ettertid er jeg glad jeg grep sjansen for jeg tror jeg aldri får sjansen til å ri på en så uforsvarlig måte igjen. (Selv de som hadde ridd en del fra før syntes dette var skummelt.)
Så fikk vi middag på en resturant og dermed bar det tilbake til båten. Nå hadde det imidlertidig begynt å hølregne og lyne og torne, og de som kjenner meg godt vet at jeg har sagt at jeg nekter å ta båt mens det tordner. Men hvilke valgmuligheter har du under slike forhold? Å bli stuck på en liten meksikansk øy alene med skumle hester? Neidu, jeg måtte nok bare følge dem andre. På båten tilbake hadde vi håpet å sole oss, men det gikk ikke yten sol og med masse regn. Istedet satt vi oss under tak og observerte alt det merkelige som foregikk rundt oss:
* Gamle menn fant en stang de likte godt å danse med
* En mann hadde tatt med seg skilpadden sin på tur, så den krøp rundt på gulvet
* Stolene holdt på å tippe
* Folk klarte knapt å gå på grunn av bølgene men likevel både bærte og helte de nedpå av drinker (teguilla sunrisen vi fikk der var ekstremt god)
* Noen dunket i taket for å få vekk litt vann, og dermed kom det en hel haug med sommerfugler:)
* Under dekk danset en haug med gamle menn sexydance, og også de likte godt stengene.
* Stoler som av en eller annen merkelig grunn hang i taket falt ned.
Veeel, på mange måter var det en annerledes båttur enn forventet. Men den var absulutt verdt det:-)
Da vi kom frem til havna fikk vi frokost, som var crossaint og frukt og et glass juice. Vi ble også anbefalt å ha med en del viktig utstyr, som solkrem, myggolje, hatt osv. Jeg hadde det meste, men unntak av hatten og tok derfor den oppfordringen svært seriøst og kjøpte meg så klart en hatt.
Da vi kom på båten fant vi gode plasse på dekk der vi ganske så snart lå i bikini og solte oss. Det var deilig. Etter hvert kom turen til første stopp som var snorkling.
Dette var noe jeg aldri hadde prøvd før men virkelig elsket:-D Så mange fine fisker, bare rett under oss:-DEtterpå kunne vi velge mellom å ligge på en strand eller gå til en foss og vi valgte sistnevnte. Da kunne vi igjen velge om vi ville gå, eller ri på hest.
Jeg som aldri har ridd før (med unntak av da jeg var liten og sikkert ble leid rundt i en ring) tenkte at dette var en unik sjanse og grep den. Lite visste jeg om at ingen skulle leie hesten min, og at fossen lå oppover var heller ikke en tanke som slo meg. Det var en liten sti opp, med masse steiner og andre hindre og siden det har regnet en del i det siste var det itillegg masse gjørme. Vel vel, heldigvis så det ut som hestene gikk ganske tett etter hverandre da om ikke annet. Likevel var det skikkelig skummelt, og det var ikke få ganger jeg var sikker på at hesten kom til å gli. Vi måtte passere flere vann der hesten bare gikk uti med meg på ryggen, og da vi gikk på den smale stien tenkte ikke hesten på at han moste beina mine i steinene på siden. Veeel, om dere tror det høres ille ut så har dere rett men dere har ENDA ikke hørt det verste..
Mens hestene foran stoppet opp litt på vei oppover mot fossen fant hesten min ut at den skulle ta en annen vei, og den la i vei ganske så fort nedover denne skråningen fremdeles med meg oppå. Jeg ropte og skrek, både på norsk og englesk og var rimlig sikker på at dette måtte gå galt. Jeg alene som aldri har ridd på en hest i full fart nedover en skråning vekk fra de andre. Heldigvis oppdaget jeg etterhvert at mannen som leide hesten bak kom rolig gående bak meg og jeg begynte å forstå at hesten kanskje tross alt hadde kontroll. Og det visste seg etterhvert at han antagligvis hadde det, men at den bare hadde gjort ting på sin egen måte for vi kom innpå den samme veien som dem andre etterhvert. Etter det var resten av turen piece og cake, hvis du ser bortifra alt adrealinet og at jeg satt å skalv selv lenge etter jeg gikk av.
Ved fossen satt vi å slappet av litt, men egentlig klarte jeg verken det eller å gjøre noe annet før jeg var trygt nede. For jeg hadde jo enda en tur med hesten igjen. Og denne gangen var det nedover...
Veel, jeg tror den litt spesielle utflukten på vei opp hadde knytt litt bånd mellom oss, for nedover begynte jeg å stole på han. Vi snakket sammen på engelsk, norsk, spansk, tysk, fransk og det jeg kunne et par skrytende ord på bare slik at jeg skulle være sikker på at hesten følte vi kunne stole på hverandre. Da hesten min nok en gang etter en stund fant en annen vei var jeg faktisk ikke like redd. Vi snakket rolig sammen hele veien, og på mange måter tror jeg vi er litt like jeg og hesten. Begge har litt behov for litt alenetid. Her varte det faktisk en stund at det bare var oss to og ingen andre i øyesyn. Etter hvert dukket et enslig esel opp, og hvis du trodde det var harmløst og kjedelig å kappkjøre med et esel, så har du nok ikke prøvd. Først red vi forbi eselet (husk at stien er smaaaal), så satt eselet opp farten bak oss og red forbi, så så hesten min en sidevei og satte opp farten inn på den slik at da vi kom inn på samme sti igjen var han først.
Heldigvis var det en hestejente i nærheten som så hvordan dette kunne utvikle seg og tok seg av eselet slik at vi kunne ri videre i litt mer avslappede forhold. Vi klarte det og da vi kom ned hesten og meg, klarte heldigvis hesten og gå til riktig plass og stoppe av seg selv. * Flinke hesten!
I ettertid er jeg glad jeg grep sjansen for jeg tror jeg aldri får sjansen til å ri på en så uforsvarlig måte igjen. (Selv de som hadde ridd en del fra før syntes dette var skummelt.)
Så fikk vi middag på en resturant og dermed bar det tilbake til båten. Nå hadde det imidlertidig begynt å hølregne og lyne og torne, og de som kjenner meg godt vet at jeg har sagt at jeg nekter å ta båt mens det tordner. Men hvilke valgmuligheter har du under slike forhold? Å bli stuck på en liten meksikansk øy alene med skumle hester? Neidu, jeg måtte nok bare følge dem andre. På båten tilbake hadde vi håpet å sole oss, men det gikk ikke yten sol og med masse regn. Istedet satt vi oss under tak og observerte alt det merkelige som foregikk rundt oss:
* Gamle menn fant en stang de likte godt å danse med
* En mann hadde tatt med seg skilpadden sin på tur, så den krøp rundt på gulvet
* Stolene holdt på å tippe
* Folk klarte knapt å gå på grunn av bølgene men likevel både bærte og helte de nedpå av drinker (teguilla sunrisen vi fikk der var ekstremt god)
* Noen dunket i taket for å få vekk litt vann, og dermed kom det en hel haug med sommerfugler:)
* Under dekk danset en haug med gamle menn sexydance, og også de likte godt stengene.
* Stoler som av en eller annen merkelig grunn hang i taket falt ned.
Veeel, på mange måter var det en annerledes båttur enn forventet. Men den var absulutt verdt det:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)