Først og fremst må jeg bare beklage at dette blogginnlegget gjerne ligner litt på et par andre jeg har hatt, men dette er typisk søndagsfilosofering. Hvertfall for meg:-p Men legger det nå ut likevel så lar du bare vær å lese det om du er lei av det. Here we go...
Hva er det med oss mennesker som skal ha alt så perfekt hele tiden? Dette har jeg skrevet mye om før, men vi er så dårlige på å være fornøyd med det vi faktisk har. En venninne av meg er i Thailand. I fjor dro hun på folkehøgskole. Hun jakter på det gode liv, men finner man det av å dra så langt vekk? I starten hadde hun litt hjemlengsel, men hun er der enda og jeg tror det går bedre nå. Jeg lurte mye på om det var så lurt å reise så langt, men nå forstår jeg at hun slett ikke er så dum.. (Ikke at jeg har trodd det heller, men..) Men man må lete litt for å finne det man vil ha. Og en ting skal hun hvertfall ha.. Hun gir ikke opp.. Selv om det er vanskelig, og kanskje ikke slik hun hadde tenkt seg. Men hun fortsetter å prøve, og hvem vet? Om et halvt år finner hun kanskje ut at dette var det beste året i hennes liv..
Men der kommer vi tilbake til det problemet igjen. Hvorfor kan vi ikke se sånt med engang? Det er sjelden vi gjør det. Skal vi kjøpe klær er det ikke sånn at alt vi prøver ser fint ut. Men hva gjør vi da? Legger vi fra oss klærene og prøver noe annet? Noen ganger er det best. Men hvis man for eks ikke er vant til å gå med kjoler, er ikke dette den rette taktikken. Da vil jo ingen kjoler se perfekte ut med en gang. Til slutt må man gjerne kjøpe en kjole og gå med den et par ganger før vi finner ut om den kan funke eller ikke. Jeg var sånn før. Likte ikke pynte meg, og ingen kjoler var fine på meg. Til slutt måtte jeg bare kjøpe noen. De første gangene jeg gikk med dem følte jeg meg dum. Men merkelig nok kom det en dag der jeg plutselig fant ut at: “heei, kjoler er gøy.” Og jeg begynte å like kjolene jeg hadde kjøpt.
Nå begynner jeg virkelig å lure på hva som er poenget med dette blogginnlegget…:-p Kanskje at det er dumt at vi ikke forstår alt med en gang. Men tenk så kjedelig det hadde vært da.. Men samtidig må man ikke gi opp. Folkehøgskoleåret mitt var ikke så bra i starten, men når jeg ser tilbake på det vet jeg at det var et av de beste årene i mitt liv. Det er dumt vi alltid må være så klok først etterpå, men jeg er hvertfall glad jeg tok sjansen.
Lurer på hva jeg skal gjøre til høsten. Vil søke teaterhøgskolen og skuespillerlinja på Niss. Ellers blir det vel allmenlærer. Hvertfall det som er planen. Men innimellom blir jeg så usikker. Har liksom lyst å gjøre noe gøy for engangskyld. Ikke at det ikke er gøy å jobbe der jeg jobber i år. Digger det. Men vil ha det mer sosialt gøy. Jeg føler liksom jeg mangler noe der.
Uansett hvor gøy jeg har det på jobben, klarer jeg ikke helt miste den ensomhetsfølelsen. Men samtidig har jeg jo gode venner her også. Så kanskje den følelsen ikke er noe som kan forsvinne. Kanskje det er en slags vanlig følelse, akkurat som sultenhetsfølelse og trøtthetsfølelse. Kanskje jeg bare har tolket den feil:-p Håper i grunn ikke det, men det er en skummel tanke.. Men om noen har noen tips til hva de syns jeg bør gjøre neste år taes alt sånt i mot med takk:-) Kanskje jeg skal dra på guidekurs til Spania, eller et eller annet sånt i stedet..?
søndag 18. januar 2009
Hjemme bra, men borte best:-p
Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om dette, men siden jeg som regel er så opptatt eller daff benytter jeg sjansen når jeg likevel ikke får sove...
Har dere noen gang merket at dere virkelig ikke forstår dere på enkelte mennesker? Det har vel de fleste. Jeg skal ærlig innrømme at det er få mennesker jeg forstår meg på, men det har i grunn lite med saken å gjøre...
Dette som jeg skal skrive om nå er noe jeg irriterrer meg over ganske ofte. Som de fleste har fått med seg har vi hytte i Oslofjorden.
Den ligger 10 min utenfor selveste bykjernen. Altså i den store, skumle byen, slik noen ser på den. Det er jo ingen hemmelighet at ikke alle mennesker kan like hverandre, men ute på øya sier i det minste folk hei til hverandre. Kanskje kommer det et smil også tilogmed. Når vi skal inn til byn må vi ta ferge, og når den kommer er det sjelden folk går inn på fergen før folk har kommet av. Det skjer så og si aldri. Folk står heller ikke rett foran fergen og hindrer folk i å gå av. Både store og små trekker seg til siden og går på når det er deres tur. Dette er vel bare anminnelig folkeskikk har jeg alltid tenkt.
Men på bussen hjemme blir jeg like overrasket hver gang jeg ser folk som tydeligvis ikke har hatt den samme oppdragelsen. De stormer inn på bussen så fort de har anledning. Spesielt overasket blir jeg om morgningene. Jeg er trøtt, og bråvåkner plutselig når jeg har stilt meg fint til side for å slippe folk ut, og det som i stedet skjer er at de som kommer bak meg dytter meg vekk slik at de kan komme inn. God morgen til deg også, tenker jeg da.. Men et litt sarkastisk tonefall inni meg.
Veldig mange ting er i grunn mye enklere i Oslo. Folk går mere målbevisst slik at du ikke kræsjer i dem, mens i Bergen er kollisjonsfaren mye større. Jeg savner Oslo. Jeg savner rommet mitt. Jeg savner sengen min. (Tenk å ha bedre seng på hytten enn hjemme:-p) Jeg savner vennene mine. Jeg savner naboene mine (som i grunn nå er dobbelt nevnt i og med at de også går under kategorien venner..:-p)
Jeg savner livet på Karl Johan. Jeg savner selvtilliten jeg pleier å ha når jeg er der...Merkelig det der..:-p
Trives jo såklart i Bergen også, men det er så mye styr. Ting blir alltid så innviklet her:-p Kanskje fordi det er vått og kaldt ute, kanskje fordi jeg har mye mer forpliktelser med jobb og skole enn jeg pleier å ha der. Men kan jo ikke stemme helt det heller, for har jo jobbet masse mange av sommerene også.. På en eller annen måte har jeg lettere for å føle meg ensom her. Det har vel gjerne noe med at i Oslo kan jeg bare se ut av vinduet så ser jeg folk som jeg vet liker meg og synes jeg er en topp jente. En gang da jeg var liten å skulle på karneval ble det nesten dugnadsprosjekt blant naboene for å hjelpe meg å lage kostyme. Noen skaffet sko, noen stoff, noen sydde, noen limte paljetter og noen stilte til og med som body guard:-p
I Bergen må jeg liksom lete litt lenger. Jeg klarer jo det når jeg først går ut, men er så mye enklere å bare kunne gå til vinduet:-p (eller verandaen som vist på bildet under:-p)
Men nå har jeg jo hoppet helt vekk fra temaet. Temaet skulle jo være dette med de busspasasjerene:-p Jaja, da ble det at hjemme er bra, men borte best i stedet da:-p
For at dere skal få et visst inntrykk og kanskje være på nippet til å forstå skal jeg lime inn et sitat fra Baard Slagsvold i Tre små kinesere som har laget en sang om Lindøya:
- Hva er så spesielt med Lindøya, blir han spurt om. "Den er veldig nær byen, samtidig er det langt unna. Et hemmelig sted. Og så er det fantastisk pent, sier en forelsket Baard Slagsvold."
"Når sommer`n er over vi reiser mot land og lengter til deg igjen", slutter vår lokale Lindøya sang. Åå, som det stemmer....
Har dere noen gang merket at dere virkelig ikke forstår dere på enkelte mennesker? Det har vel de fleste. Jeg skal ærlig innrømme at det er få mennesker jeg forstår meg på, men det har i grunn lite med saken å gjøre...
Dette som jeg skal skrive om nå er noe jeg irriterrer meg over ganske ofte. Som de fleste har fått med seg har vi hytte i Oslofjorden.
Den ligger 10 min utenfor selveste bykjernen. Altså i den store, skumle byen, slik noen ser på den. Det er jo ingen hemmelighet at ikke alle mennesker kan like hverandre, men ute på øya sier i det minste folk hei til hverandre. Kanskje kommer det et smil også tilogmed. Når vi skal inn til byn må vi ta ferge, og når den kommer er det sjelden folk går inn på fergen før folk har kommet av. Det skjer så og si aldri. Folk står heller ikke rett foran fergen og hindrer folk i å gå av. Både store og små trekker seg til siden og går på når det er deres tur. Dette er vel bare anminnelig folkeskikk har jeg alltid tenkt.
Men på bussen hjemme blir jeg like overrasket hver gang jeg ser folk som tydeligvis ikke har hatt den samme oppdragelsen. De stormer inn på bussen så fort de har anledning. Spesielt overasket blir jeg om morgningene. Jeg er trøtt, og bråvåkner plutselig når jeg har stilt meg fint til side for å slippe folk ut, og det som i stedet skjer er at de som kommer bak meg dytter meg vekk slik at de kan komme inn. God morgen til deg også, tenker jeg da.. Men et litt sarkastisk tonefall inni meg.
Veldig mange ting er i grunn mye enklere i Oslo. Folk går mere målbevisst slik at du ikke kræsjer i dem, mens i Bergen er kollisjonsfaren mye større. Jeg savner Oslo. Jeg savner rommet mitt. Jeg savner sengen min. (Tenk å ha bedre seng på hytten enn hjemme:-p) Jeg savner vennene mine. Jeg savner naboene mine (som i grunn nå er dobbelt nevnt i og med at de også går under kategorien venner..:-p)
Jeg savner livet på Karl Johan. Jeg savner selvtilliten jeg pleier å ha når jeg er der...Merkelig det der..:-p
Trives jo såklart i Bergen også, men det er så mye styr. Ting blir alltid så innviklet her:-p Kanskje fordi det er vått og kaldt ute, kanskje fordi jeg har mye mer forpliktelser med jobb og skole enn jeg pleier å ha der. Men kan jo ikke stemme helt det heller, for har jo jobbet masse mange av sommerene også.. På en eller annen måte har jeg lettere for å føle meg ensom her. Det har vel gjerne noe med at i Oslo kan jeg bare se ut av vinduet så ser jeg folk som jeg vet liker meg og synes jeg er en topp jente. En gang da jeg var liten å skulle på karneval ble det nesten dugnadsprosjekt blant naboene for å hjelpe meg å lage kostyme. Noen skaffet sko, noen stoff, noen sydde, noen limte paljetter og noen stilte til og med som body guard:-p
I Bergen må jeg liksom lete litt lenger. Jeg klarer jo det når jeg først går ut, men er så mye enklere å bare kunne gå til vinduet:-p (eller verandaen som vist på bildet under:-p)
Men nå har jeg jo hoppet helt vekk fra temaet. Temaet skulle jo være dette med de busspasasjerene:-p Jaja, da ble det at hjemme er bra, men borte best i stedet da:-p
For at dere skal få et visst inntrykk og kanskje være på nippet til å forstå skal jeg lime inn et sitat fra Baard Slagsvold i Tre små kinesere som har laget en sang om Lindøya:
- Hva er så spesielt med Lindøya, blir han spurt om. "Den er veldig nær byen, samtidig er det langt unna. Et hemmelig sted. Og så er det fantastisk pent, sier en forelsket Baard Slagsvold."
"Når sommer`n er over vi reiser mot land og lengter til deg igjen", slutter vår lokale Lindøya sang. Åå, som det stemmer....
Abonner på:
Innlegg (Atom)