"Det var så grønt på andre sia"

Nå er det helg. Det er deilig. Hele 2 dager! Likevel må jeg innrømme at det blir deilig og komme tilbake til jobben. Rart hvordan vi alltid lengter etter noe annet enn hva vi har. På ungdomskolen lengtet jeg til videregående. Da jeg kom på videregående tok jeg pause å dro på folkehøgskole i stedet. Da jeg gjorde ferdig vgs gledet jeg meg til å begynne å jobbe. Og jeg elsker det virkelig. Likevel er det neste år som jeg satser på blir det virkelig store. Nå jobber jeg så mye at jeg nesten aldri har tid og ork til å være sosial. Men jeg skal spare masse penger og neste år skal jeg virkelig kose meg:-D Sier jeg i år… Men hvordan blir det neste år?

I år har flere av vennene mine har reist langt vekk til andre land og alt. Men har de det så bra som de hadde trodd de skulle få? Hvorfor lengter vi hele tiden til noe annet? “Det var så grønt på andre sia” synger Gaute. Sånn er det for meg i flere sammenhenger. Til og med gutteproblemene mine tror jeg kommer inn under denne båsen. Har jeg en sjanse vil jeg ikke ha de, men ser det umulig ut blir jeg fortapt i dem. (Ikke i alle sammen så klart, men gjerne i en eller annen innenfor denne kategorien.)

Jeg ser på meg selv som en åpen og lite dømmende person, men hva skjer hvis det kommer en gutt i sikte? Jo, jeg syns det er spennende i starten men så kommer dømmingen. Alle blir et eller annet sted på veien dømt nedunder. Men hvis det skulle vise seg at jeg ikke har en sjanse uansett, da forandrer jeg gjerne dømmingen min. Kanskje er de ikke så gale likevel, tenker jeg plutselig da. Kanskje er jeg bare er redd. Kanskje er det det som får meg til å bli så kresen. Jeg vet at dette kan høres rart ut siden jeg stadig vekk snakker om kjekke gutter jeg ser/treffer rundt meg, men som tidligere nevnt så går det ikke lange tiden før jeg ombestemmer meg. Men hva er det jeg er redd for? Å bli såret? Det klarer jeg jo uansett, så tror ikke det er det. Jeg antar det har mer med det å bli avhengig av en annen person. Eller kanskje enda mer det at en annen person skal bli avhengig av meg. Jeg hater å såre og skuffe folk og ikke fylle opp forventninger. Kanskje det har noe med det.

“Gresset er grønnere på andre siden” sier ordtaket. Jeg vil alltid ha det jeg ikke har.
Jeg lurer på om det er derfor jeg har klippet meg, shoppet så mye, og er så opptatt av å sminke meg å prøve å se bra ut. For at jeg ikke vil at folk skal se hvor usikker jeg egentlig er.

Vil vi noen gang komme til et punkt der vi virkelig setter pris på og nyter det vi har? Det er så mye fantastisk som skjer. Livet har utrolig mange lyspunkt. Hvorfor har vi da så lett for å fokusere på de små skyene som av og til skygger for solen?