Har dere noen gang merket at dere virkelig ikke forstår dere på enkelte mennesker? Det har vel de fleste. Jeg skal ærlig innrømme at det er få mennesker jeg forstår meg på, men det har i grunn lite med saken å gjøre...
Dette som jeg skal skrive om nå er noe jeg irriterrer meg over ganske ofte. Som de fleste har fått med seg har vi hytte i Oslofjorden.
Den ligger 10 min utenfor selveste bykjernen. Altså i den store, skumle byen, slik noen ser på den. Det er jo ingen hemmelighet at ikke alle mennesker kan like hverandre, men ute på øya sier i det minste folk hei til hverandre. Kanskje kommer det et smil også tilogmed. Når vi skal inn til byn må vi ta ferge, og når den kommer er det sjelden folk går inn på fergen før folk har kommet av. Det skjer så og si aldri. Folk står heller ikke rett foran fergen og hindrer folk i å gå av. Både store og små trekker seg til siden og går på når det er deres tur. Dette er vel bare anminnelig folkeskikk har jeg alltid tenkt.
Men på bussen hjemme blir jeg like overrasket hver gang jeg ser folk som tydeligvis ikke har hatt den samme oppdragelsen. De stormer inn på bussen så fort de har anledning. Spesielt overasket blir jeg om morgningene. Jeg er trøtt, og bråvåkner plutselig når jeg har stilt meg fint til side for å slippe folk ut, og det som i stedet skjer er at de som kommer bak meg dytter meg vekk slik at de kan komme inn. God morgen til deg også, tenker jeg da.. Men et litt sarkastisk tonefall inni meg.
Veldig mange ting er i grunn mye enklere i Oslo. Folk går mere målbevisst slik at du ikke kræsjer i dem, mens i Bergen er kollisjonsfaren mye større. Jeg savner Oslo. Jeg savner rommet mitt. Jeg savner sengen min. (Tenk å ha bedre seng på hytten enn hjemme:-p) Jeg savner vennene mine. Jeg savner naboene mine (som i grunn nå er dobbelt nevnt i og med at de også går under kategorien venner..:-p)
Jeg savner livet på Karl Johan. Jeg savner selvtilliten jeg pleier å ha når jeg er der...Merkelig det der..:-p
Trives jo såklart i Bergen også, men det er så mye styr. Ting blir alltid så innviklet her:-p Kanskje fordi det er vått og kaldt ute, kanskje fordi jeg har mye mer forpliktelser med jobb og skole enn jeg pleier å ha der. Men kan jo ikke stemme helt det heller, for har jo jobbet masse mange av sommerene også.. På en eller annen måte har jeg lettere for å føle meg ensom her. Det har vel gjerne noe med at i Oslo kan jeg bare se ut av vinduet så ser jeg folk som jeg vet liker meg og synes jeg er en topp jente. En gang da jeg var liten å skulle på karneval ble det nesten dugnadsprosjekt blant naboene for å hjelpe meg å lage kostyme. Noen skaffet sko, noen stoff, noen sydde, noen limte paljetter og noen stilte til og med som body guard:-p
I Bergen må jeg liksom lete litt lenger. Jeg klarer jo det når jeg først går ut, men er så mye enklere å bare kunne gå til vinduet:-p (eller verandaen som vist på bildet under:-p)
Men nå har jeg jo hoppet helt vekk fra temaet. Temaet skulle jo være dette med de busspasasjerene:-p Jaja, da ble det at hjemme er bra, men borte best i stedet da:-p
For at dere skal få et visst inntrykk og kanskje være på nippet til å forstå skal jeg lime inn et sitat fra Baard Slagsvold i Tre små kinesere som har laget en sang om Lindøya:
- Hva er så spesielt med Lindøya, blir han spurt om. "Den er veldig nær byen, samtidig er det langt unna. Et hemmelig sted. Og så er det fantastisk pent, sier en forelsket Baard Slagsvold."
"Når sommer`n er over vi reiser mot land og lengter til deg igjen", slutter vår lokale Lindøya sang. Åå, som det stemmer....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar