Hola!
Tenkte kanskje at noen av dere lurer på hvorfor det står så lite om hva jeg egentlig driver med her. (Og ja, selv om det er lite kommentarer her, hinthint, så vet jeg at det er noen som leser den:-p). Jeg har ikke skrevet så mye om barnehjemmet av den grunn at det er viktig å ta hensyn med barna i forhold til personværn. Men nå skal jeg skrive litt likevel, så får det heller bli litt mer generelt. Jeg har utrolig mange fine bilder av de fantastiske barna, og selv om jeg på noen måter ønsker å legge de ut velger den fornuftige siden i meg likevel å la vær. Mulig jeg er for forsiktig men det er et valg jeg har tatt. Jeg skal prøve å legge ut litt generelle bilder etterhvert.
Da jeg kom hit visste jeg lite om hva jeg gikk til. Jeg trodde vi skulle være på et barnehjem ganske ofte, enda jeg visste at vi også hadde en oppgave å skrive. Det viste seg fort at vi følte at vi ikke lærte så mye av å være på barnehjemmet, og at oppgaveskrivingen og intervju osv kom til å ta mye mer tid enn hvertfall jeg hadde tenkt. Derfor begynte vi å være på barnehjemmet en gang i uken, som regel sammen med en annen. Dermed kom det folk fra gruppen til barnehjemmet 3 ganger i uken. I starten syntes jeg dette hørtes lite ut, men jeg forsto fort hvor slitsomt og mye krefter et tok å være der. På grunn av språkproblemer må man bruke seg selv på en helt annen måte, og samtidig holde en ekstrem konsentrasjon for å prøve å forstå hva de sier. Det er vanskelig nok å snakke og peke for å formidle det man ønsker, men når man skal snakke med jenten på barnehjemmet som er blind og ikke kan peke, da er det vanskelig da.... Dette viser hvor mye vi får gratis ved hjelp av kroppsspråk. Jeg er sikker på at vi betyr noe for de når vi er på barnehjemmet men ofte er det ikke så mange barn og det føles ikke som det er så mye vi får gjort.
De som var der fra Norge i fjor har sagt at barnehjemmet var helt annerledes i fjor. Det var ikke noe ordentlig lekeområdet, og jeg tror de har sagt at selve romløsningene og alt er blitt mye bedre der nå. De i fjor fokuserte på å ordne lekeområdet til dem, noe som ble veldig fint og det kan virke som at mye annet er blitt gjort etter at de var der. Barnehjemmet får noe hjelp fra sosialkontoret her, men det er ikke snakk om mye, så mesteparten av økonomien kommer fra donasjoner. Mye fra Canada blant annet. Siden barna får alt de trenger av mat og klær (riktignok ikke alltid i riktige størrelser osv) har vi sett muligheten til å kunne gi de noe helt annet, nemlig opplevelser... For ikke lenge siden lagde vi pannekaker med/til dem på kvelden og de fikk velge akkurat hva de ville ha på av forskjellig syltetøy, rømme, sukker og sjokolade. Dette likte de så godt at noen tok til og med på alt. Det virker som sjefen på barnehjemmet syns det var hyggelig at vi skjemte dem bort slik, noe som kanskje kan være vanskelig for dem å gjøre både fordi de må jobbe for å få endene til å møtes, og kanskje også fordi det er vanskeligere for dem å gjøre sånne ting uten at rutinene deres sklir ut? Når vi kommer utenifra føler jeg at vi kan velge å la de drikke til maten når vi serverer uten at det sklir ut når det er de ansatte på barnehjemmet som lager maten. Hvertfall var barna helt i hundre, og det virket som de storkoste seg.
I dag tok vi med oss de som bor på barnhjemmet hele tiden og noen andre og dro til en zoologisk hage (en del av de andre bor der bare i ukedagene og reiser hjem i helgene). Vi leide to store bilder til transport og tok med oss 11 barn, der en av dem er funksjonshemmed. Sjefen på barnehjemmet ble også med. Mange følgte nysgjerrig med da vi gjørte gjennom nærmeste by, og det kunne virke som de ikke var vant til å være andre steder enn i byen de bor. For alt vi vet kan det være noen av dem aldri har vært utenfor... Hvertfall var de spendte og glade hele veien. Da vi kom til zooen delte vi de inn slik at alle i gruppen tok annsvar for to barn hver. Noen ganger fungerte kanskje ikke deligen helt, dersom et barn hele tiden løp og en kanskje ville gå en helt anne nvei. Jeg må legge til at det å ikke beherske et språk gir en mye utfordringer. I Norge kan man få barn til å gjøre som du ønsker ved hjelp av det du sier, her måtte man gjerne få det til på andre måter. Selv om man kan noen ord er ikke det nok til å argumentere mot dem slik at de hører. Da gjelder det å være litt lur, slik at de likevel blir med deg. For min del hjalp det veldig å låne bort kamerat mitt, for ville de låne det kunne de ikke løpe fra meg. Det var mange dyr å se på, og jeg tror de fleste syntes det var veldig spennende. Likevel slo tanken meg at norske barn ville ikke vært fornøyd med en slik park. De ville syntes den var alt for liten, og alt for lite å kjøpe.
Vi hadde beregnet å spise mat der så vi hadde ikke tatt med matpakke. På internett sto det hva det kostet for mat og det så overkommelig ut. Men da vi kom dit var resturanten stengt frem til april eller noe.. Og det er jo litt lenge å vente med 11 sultne barn. Heldigvis fikk vi sjåførene til å stoppe på macdonalds på veien tilbake, noe barna syntes var utrolig stas. Itilegg til å spise krabbet vi rundt i sånne store lekeapperattunnellsaker, og de som kjenner meg kan jo tenke seg hvor jeg brukte tiden min:-p Det må være rart for dem, for selv om de har voksne rundt seg på barnehjemmet som er glad i dem og gir dem omsorg så leker ikke de voksne med dem her på samme måte som mange ville gjort i Norge. Jeg tror ikke man ser på den biten som like viktig.
VI hadde selvfølgelig noen utfordringer også men ellers ville det jo vært kjedelig. Eller...?
1. Ene jenten ble bilsyk og kastet opp over Natalie
2. Ene gutten bæsjet på seg så det rant bæsj ned på gulvet og utover hele beina enda han hadde en gigantisk bleie på seg under. Tror det var en del andre bleieskift som pågikk samtidig. (Men hei.. hva kan man vente når man forer de med fastfood?)
3. Veel, kan egentlig ikke komme på mer. Var jo en utfordring at det ikke var mat på zooen, men det ble aldri et problem for alt løste seg.
4. Kanskje det var en utfordring for sjåførene av de utrolig fine bilene (med aircondition og alt) at den ene bilen ble spydd ned, og den andre bæsjet ned? (Spendt på om vi får leie dem igjen..:-p)
MEN uansett utfordringer eller ikke.. Det var så utrolig verdt det! Barna lyste opp, og virkelig koste seg og sjefen for barnehjemmet virket utrolig rørt og glemte oss hardt før vi dro. Men uansett, det jeg tror jeg vil huske best er kommentarene til barna. Jeg vil plukke ut tre her.
1. En liten jente ropte på Janne da vi var på mcdonalds og hvisket til henne: "Dette har vært en fin dag."
2. En gutt vi vet ikke går på skole fordi han mangler de riktige papirene og dermed er mye inne på barnehjemmet sa at dette var den beste dagen i livet hans. (Eller en av dem hvertfall..)
3. Den mest rørende av de alle. Kanskje fordi dette var den eneste av disse tre jeg hørte selv og jeg hørte engasjementet i stemmen hennes da hun sa: "Dette er som en drøm. Først ZOOLOGISK HAGE og så MCDONALDS!"
Utrolig fint å se at vi klarte å gjøre noe som virkelig betydde noe for dem. Kanskje dette er noe de vil huske senere, og kanskje er vi med å bety noe viktig for noen, enda vi ikke kommer til å kunne være her for dem så lenge fremover. Jeg håper og tror at vi klarer å gi de masse sånne fine opplevelser før vi drar. Jeg dro med innstillingen at jeg ville vise at jeg ville lære noe her, og ikke komme og vise hvordan vi gjør ting i Norge og det syns jeg at jeg på mange måter klarer. Jeg tenkte også at jeg ikke ville komme som den rike nordmannen som hadde penger, men det er sånn de ser på oss uansett og det er faktisk et faktum. Iforhold til de her er jeg en rik nordmann. Og når jeg først er det, og jeg vet at de får sine basis behov dekket ser jeg ingenting feil i at vi kan ta de med på ting de kanskje ikke ville fått være med på ellers.
Jeg vil svært gjerne takke alle dere som har satt inn penger til oss som har vært med på å gjøre dette mulig. Jeg håper dere etter å ha lest dette innser at dere har vært med på å gjøre noe helt spesielt for noen barn på andre siden av verden. Noe som har gledet dem, og som kanskje kan glede dem i lang tid fremover. Hvem vet, kanskje denne gleden kan være en del av noe som gjør at de føler at det er et håp for dem..? Kanskje vi alle faktisk har vært med på å bidra til noe som er større enn hva vi kan tenke oss? Og om vi ikke har det, så har vi i hvertfall gitt 11 barn en fantastisk dag. Tusen takk! Skulle noen av dere ønske å sette inn mer, enten dere har gjort det før eller ikke kan dere sette det inn på 1201.05.21325 Alle monner drar:-) Om dere ikke ønsker det så har dere allerede bidratt med å lese dette og fått et innblikk i hvordan noen andre mennesker som har en annen livssituasjon enn oss selv har det. Hvem vet, kanskje det er med på å gi dere et innblikk dere kan bruke til noe senere i livet:-)
Dette har vært en helt fantastisk dag:-) Tusen takk til alle i gruppen, og alle dere andre som har vært med på å gjøre dette mulig!!:-)
Tenkte kanskje at noen av dere lurer på hvorfor det står så lite om hva jeg egentlig driver med her. (Og ja, selv om det er lite kommentarer her, hinthint, så vet jeg at det er noen som leser den:-p). Jeg har ikke skrevet så mye om barnehjemmet av den grunn at det er viktig å ta hensyn med barna i forhold til personværn. Men nå skal jeg skrive litt likevel, så får det heller bli litt mer generelt. Jeg har utrolig mange fine bilder av de fantastiske barna, og selv om jeg på noen måter ønsker å legge de ut velger den fornuftige siden i meg likevel å la vær. Mulig jeg er for forsiktig men det er et valg jeg har tatt. Jeg skal prøve å legge ut litt generelle bilder etterhvert.
Da jeg kom hit visste jeg lite om hva jeg gikk til. Jeg trodde vi skulle være på et barnehjem ganske ofte, enda jeg visste at vi også hadde en oppgave å skrive. Det viste seg fort at vi følte at vi ikke lærte så mye av å være på barnehjemmet, og at oppgaveskrivingen og intervju osv kom til å ta mye mer tid enn hvertfall jeg hadde tenkt. Derfor begynte vi å være på barnehjemmet en gang i uken, som regel sammen med en annen. Dermed kom det folk fra gruppen til barnehjemmet 3 ganger i uken. I starten syntes jeg dette hørtes lite ut, men jeg forsto fort hvor slitsomt og mye krefter et tok å være der. På grunn av språkproblemer må man bruke seg selv på en helt annen måte, og samtidig holde en ekstrem konsentrasjon for å prøve å forstå hva de sier. Det er vanskelig nok å snakke og peke for å formidle det man ønsker, men når man skal snakke med jenten på barnehjemmet som er blind og ikke kan peke, da er det vanskelig da.... Dette viser hvor mye vi får gratis ved hjelp av kroppsspråk. Jeg er sikker på at vi betyr noe for de når vi er på barnehjemmet men ofte er det ikke så mange barn og det føles ikke som det er så mye vi får gjort.
De som var der fra Norge i fjor har sagt at barnehjemmet var helt annerledes i fjor. Det var ikke noe ordentlig lekeområdet, og jeg tror de har sagt at selve romløsningene og alt er blitt mye bedre der nå. De i fjor fokuserte på å ordne lekeområdet til dem, noe som ble veldig fint og det kan virke som at mye annet er blitt gjort etter at de var der. Barnehjemmet får noe hjelp fra sosialkontoret her, men det er ikke snakk om mye, så mesteparten av økonomien kommer fra donasjoner. Mye fra Canada blant annet. Siden barna får alt de trenger av mat og klær (riktignok ikke alltid i riktige størrelser osv) har vi sett muligheten til å kunne gi de noe helt annet, nemlig opplevelser... For ikke lenge siden lagde vi pannekaker med/til dem på kvelden og de fikk velge akkurat hva de ville ha på av forskjellig syltetøy, rømme, sukker og sjokolade. Dette likte de så godt at noen tok til og med på alt. Det virker som sjefen på barnehjemmet syns det var hyggelig at vi skjemte dem bort slik, noe som kanskje kan være vanskelig for dem å gjøre både fordi de må jobbe for å få endene til å møtes, og kanskje også fordi det er vanskeligere for dem å gjøre sånne ting uten at rutinene deres sklir ut? Når vi kommer utenifra føler jeg at vi kan velge å la de drikke til maten når vi serverer uten at det sklir ut når det er de ansatte på barnehjemmet som lager maten. Hvertfall var barna helt i hundre, og det virket som de storkoste seg.
I dag tok vi med oss de som bor på barnhjemmet hele tiden og noen andre og dro til en zoologisk hage (en del av de andre bor der bare i ukedagene og reiser hjem i helgene). Vi leide to store bilder til transport og tok med oss 11 barn, der en av dem er funksjonshemmed. Sjefen på barnehjemmet ble også med. Mange følgte nysgjerrig med da vi gjørte gjennom nærmeste by, og det kunne virke som de ikke var vant til å være andre steder enn i byen de bor. For alt vi vet kan det være noen av dem aldri har vært utenfor... Hvertfall var de spendte og glade hele veien. Da vi kom til zooen delte vi de inn slik at alle i gruppen tok annsvar for to barn hver. Noen ganger fungerte kanskje ikke deligen helt, dersom et barn hele tiden løp og en kanskje ville gå en helt anne nvei. Jeg må legge til at det å ikke beherske et språk gir en mye utfordringer. I Norge kan man få barn til å gjøre som du ønsker ved hjelp av det du sier, her måtte man gjerne få det til på andre måter. Selv om man kan noen ord er ikke det nok til å argumentere mot dem slik at de hører. Da gjelder det å være litt lur, slik at de likevel blir med deg. For min del hjalp det veldig å låne bort kamerat mitt, for ville de låne det kunne de ikke løpe fra meg. Det var mange dyr å se på, og jeg tror de fleste syntes det var veldig spennende. Likevel slo tanken meg at norske barn ville ikke vært fornøyd med en slik park. De ville syntes den var alt for liten, og alt for lite å kjøpe.
Vi hadde beregnet å spise mat der så vi hadde ikke tatt med matpakke. På internett sto det hva det kostet for mat og det så overkommelig ut. Men da vi kom dit var resturanten stengt frem til april eller noe.. Og det er jo litt lenge å vente med 11 sultne barn. Heldigvis fikk vi sjåførene til å stoppe på macdonalds på veien tilbake, noe barna syntes var utrolig stas. Itilegg til å spise krabbet vi rundt i sånne store lekeapperattunnellsaker, og de som kjenner meg kan jo tenke seg hvor jeg brukte tiden min:-p Det må være rart for dem, for selv om de har voksne rundt seg på barnehjemmet som er glad i dem og gir dem omsorg så leker ikke de voksne med dem her på samme måte som mange ville gjort i Norge. Jeg tror ikke man ser på den biten som like viktig.
VI hadde selvfølgelig noen utfordringer også men ellers ville det jo vært kjedelig. Eller...?
1. Ene jenten ble bilsyk og kastet opp over Natalie
2. Ene gutten bæsjet på seg så det rant bæsj ned på gulvet og utover hele beina enda han hadde en gigantisk bleie på seg under. Tror det var en del andre bleieskift som pågikk samtidig. (Men hei.. hva kan man vente når man forer de med fastfood?)
3. Veel, kan egentlig ikke komme på mer. Var jo en utfordring at det ikke var mat på zooen, men det ble aldri et problem for alt løste seg.
4. Kanskje det var en utfordring for sjåførene av de utrolig fine bilene (med aircondition og alt) at den ene bilen ble spydd ned, og den andre bæsjet ned? (Spendt på om vi får leie dem igjen..:-p)
MEN uansett utfordringer eller ikke.. Det var så utrolig verdt det! Barna lyste opp, og virkelig koste seg og sjefen for barnehjemmet virket utrolig rørt og glemte oss hardt før vi dro. Men uansett, det jeg tror jeg vil huske best er kommentarene til barna. Jeg vil plukke ut tre her.
1. En liten jente ropte på Janne da vi var på mcdonalds og hvisket til henne: "Dette har vært en fin dag."
2. En gutt vi vet ikke går på skole fordi han mangler de riktige papirene og dermed er mye inne på barnehjemmet sa at dette var den beste dagen i livet hans. (Eller en av dem hvertfall..)
3. Den mest rørende av de alle. Kanskje fordi dette var den eneste av disse tre jeg hørte selv og jeg hørte engasjementet i stemmen hennes da hun sa: "Dette er som en drøm. Først ZOOLOGISK HAGE og så MCDONALDS!"
Utrolig fint å se at vi klarte å gjøre noe som virkelig betydde noe for dem. Kanskje dette er noe de vil huske senere, og kanskje er vi med å bety noe viktig for noen, enda vi ikke kommer til å kunne være her for dem så lenge fremover. Jeg håper og tror at vi klarer å gi de masse sånne fine opplevelser før vi drar. Jeg dro med innstillingen at jeg ville vise at jeg ville lære noe her, og ikke komme og vise hvordan vi gjør ting i Norge og det syns jeg at jeg på mange måter klarer. Jeg tenkte også at jeg ikke ville komme som den rike nordmannen som hadde penger, men det er sånn de ser på oss uansett og det er faktisk et faktum. Iforhold til de her er jeg en rik nordmann. Og når jeg først er det, og jeg vet at de får sine basis behov dekket ser jeg ingenting feil i at vi kan ta de med på ting de kanskje ikke ville fått være med på ellers.
Jeg vil svært gjerne takke alle dere som har satt inn penger til oss som har vært med på å gjøre dette mulig. Jeg håper dere etter å ha lest dette innser at dere har vært med på å gjøre noe helt spesielt for noen barn på andre siden av verden. Noe som har gledet dem, og som kanskje kan glede dem i lang tid fremover. Hvem vet, kanskje denne gleden kan være en del av noe som gjør at de føler at det er et håp for dem..? Kanskje vi alle faktisk har vært med på å bidra til noe som er større enn hva vi kan tenke oss? Og om vi ikke har det, så har vi i hvertfall gitt 11 barn en fantastisk dag. Tusen takk! Skulle noen av dere ønske å sette inn mer, enten dere har gjort det før eller ikke kan dere sette det inn på 1201.05.21325 Alle monner drar:-) Om dere ikke ønsker det så har dere allerede bidratt med å lese dette og fått et innblikk i hvordan noen andre mennesker som har en annen livssituasjon enn oss selv har det. Hvem vet, kanskje det er med på å gi dere et innblikk dere kan bruke til noe senere i livet:-)
Dette har vært en helt fantastisk dag:-) Tusen takk til alle i gruppen, og alle dere andre som har vært med på å gjøre dette mulig!!:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar